Reinald var den første biskop i Stavanger og byggherre for første byggetrinn av domkirken der.
Vi vet ingenting om hans fødsel eller slekt, men sagaen forteller at han kom fra England. Høyst sannsynlig må han ha kommet til Norge noen tid før Stavanger bispestol ble opprettet på begynnelsen av 1100-tallet, senest rundt 1125. Det har vært gjettet på at han har tilhørt kretsen rundt biskop Magne i Bergen. At Sigurd Jorsalfare valgte Reinald til den første som skulle lede Stavanger bispedømme, viser at det i de første årtiene av 1100-tallet fremdeles var nære forbindelser mellom kirkene i Norge og i England.
Etter alt å dømme ble Reinald vigslet til biskop ved erkestiftet i Lund. Siden domkirken ble viet til Sankt Svithun, som var biskop i Winchester ved midten av 800-tallet, har det vært antatt at Reinald kom derfra. To belegg for navnet Rainoldes er påvist i forbindelse med navnelister fra “New Minster” i Winchester. Siden siste halvdel av 900-tallet var Svithun-kulten utbredt i den engelske kirke, slik at det ikke er tvingende grunner til å hevde at Reinald kom fra Winchester. Visse engelske trekk i arkitekturen til tross, er det intet i Reinalds virke som byggherre som røper påvirkning fra Winchester. Endelig har det også vært anført indisier som gjør en forbindelse mellom Reinald og den Svithun-relikvien som omtales i senere kilder, lite sannsynlig.
Sagaene omtaler Reinald ved to anledninger, og begge ganger er det snakk om hendelser som har stilt ham i et dårlig lys. I Morkinskinna fortelles det at biskop Reinald lot seg overtale til å gi sitt samtykke da kong Sigurd 1128 ønsket å vrake dronning Malmfrid til fordel for Cecilia, en norsk stormannsdatter. Da hadde allerede biskop Magne i Bergen nedlagt forbud mot at bryllupet ble feiret i hans bispedømme. Biskop Reinald inntok et annet standpunkt da kongen kom til Stavanger for å holde bryllupet der. Ifølge sagaen erkjente Reinald at kirken ikke kunne hindre kongen, men han krevde så at kongen skulle gi gaver til kirken for å avbøte lovbruddet. Det ser ut til at Reinald har godtatt at ekteskapet var en avtale mellom brudgommen og brudens slekt. Siden kirkelig velsignelse ikke var nødvendig, var kirken ute av stand til å hindre skilsmisse og gjengifte. Når kongen imidlertid ble avkrevd gaver til bispesetet for å bøte overfor Gud og biskopen, innebar dette at kongen kunne regne med kirkens og helgenenes forbønn. Fortellingen stemmer godt med samfunnsforholdene i Norge på denne tiden og gir ingen grunn til å dra slutninger om Reinalds mangel på moralsk integritet.
Straks etter Sigurd Jorsalfares død 1130 ble de politiske forholdene så vanskelige at de må ha stilt store krav til dem som var satt til å lede kirkeorganisasjonen. Reinalds død er det eneste eksemplet fra borgerkrigstiden på at en biskop lot seg involvere i striden mellom kongsemnene. Snorre omtaler Reinald som en nær venn av Magnus den blinde, og da Harald Gille etter kong Magnus' fall startet jakten på formuen hans, falt mistanken på Reinald.
Det ble antatt at Magnus hadde gitt ham store skatter og kostbarheter til forvaring, og da han nektet, lot Harald Gille ham henge. Henrettelsen fant sted 18. januar 1135. Sagaen forklarer mistanken med at Reinald var glad i penger. Samtidig lar Snorre det skinne igjennom at folk mente at hans død var en udåd. Også blant moderne historikere forekommer moralske vurderinger av Reinald, noe som det spinkle kildematerialet knapt tillater.