Ragna Nielsen var lærer og kvinnesaksforkjemper. Hun opprettet den første store fellesskole i Kristiania og var med på å stifte Norsk kvinnesaksforening, der hun også var formann i flere år.
Ragna var den tredje i en søskenflokk på fem. 1852–58 gikk hun på morens pikeskole, deretter var hun elev av Hartvig Nissens private pikeskole til 1860. Foreldrene ble separert 1854, og 15 år gammel gav Ragna privatundervisning for å bistå sin mor økonomisk. 1862 ble hun fast ansatt på Nissens skole og perfeksjonerte seg i engelsk. Som sine formødre ble hun pedagog av interesse og begavelse, men også av økonomisk nødvendighet. De danner en uvanlig tidlig kjede av yrkeskvinner i Norge. Også hennes brødre ble skolestyrere – Axel ved Kragerø realskole, Viggo ved flere folkehøyskoler, bl.a. i Seljord. Hun avsluttet utdannelsen med et guvernantekurs på Nissens skole 1863.
Ragna Nielsen hørte til våre først profesjonelt skolerte lærerinner og var en dyktig og avholdt pedagog på Nissens skole til 1879, da hun giftet seg og flyttet til Tromsø. Frem til 1884 underviste hun i norsk på Tromsø offentlige Pigeskole. 1884 vikarierte hun en tid på gutteskolen, dvs. latinskolen, i norsk, fransk og tysk, noe som den gang var svært uvanlig for en kvinne og ikke-akademiker. Ekteskapet ble svært ulykkelig, og 1884 ble paret separert, og Ragna Nielsen flyttet tilbake til Kristiania og bosatte seg på Vaterlands Asyl, som moren bestyrte.
Sammen med moren og broren Viggo støttet Ragna Nielsen Venstre og var blant innbyderne til Norsk Kvindesagsforening (NKF) 1884. Hun var først sekretær, så formann i NKF i to perioder, 1886–88 og 1889–95. Utviklingsoptimisme, sosialt ansvar, emansipasjonsideer og reformtenkning preget hennes kvinnesaksarbeid. Kravet var fri adgang for kvinner til alle yrker og utdanningsfelt og full likestilling når det gjaldt juridiske og samfunnsborgerlige rettigheter. Hun virket for snarlige endringer – og for å endre folks tankegang.
Ragna Nielsen var på en gang utfordrende og konserverende, og med tiden hevdet hun et mer konservativt syn på f.eks. stemmerett og arveretten til barn født utenfor ekteskap. Hun angrep etter hvert Venstre fordi de sviktet kvinnene i stemmerettskampen, men høyrekvinne ble hun aldri. Hun var standsbevisst, opptatt av selververvende kvinners interesser og individstatus og en beundret taler. Hun så kvinnesaken i sammenheng med spørsmål om å bedre barns og unges utdannelse og samfunnets moral. Hun underviste ubemidlede kvinner gratis i NKFs regi, stod på Bjørnsons side i sedelighetsfeiden, angrep kirkens kvinnesyn, forsvarte Christian Krohgs Albertine og støttet fyrstikkarbeiderskenes streik. Som litteraturkritiker tolket hun ofte Ibsens, Bjørnsons og Lies diktning i et kjønnsperspektiv. Hun førte en fremragende penn og var en populær møteleder.
Ragna Nielsens skole åpnet som privat pikeskole 1885. Men målet – fellesundervisning – ble snart gjennomført. Hun ble den første kvinnelige gymnasbestyrer i Norge. Hun holdt småskole og realskole om formiddagen, gymnas om ettermiddagen. Realskolen og det toårige gymnaset, der elevene sparte ett års tid og penger, dannet bærebjelkene. Latin- og realskolen ble mye av en eliteskole i de første år, med imponerende eksamensresultater. Den stod for noe reformpreget og nytt, bl.a. brukte hun konsekvent både menn og kvinner som lærerkrefter. Tre år etter hennes død ble skolen nedlagt.
Ragna Nielsen deltok i Læseforening for kvinder fra starten 1874, ofte som foredragsholder. Hun var med på å grunnlegge Kvindestemmeretsforeningen 1885, Norske kvindelige Handelsstands Forening 1890 og Hjemmenes Vel 1898 og var formann i representantskapet der 1898–1907. Som organisasjonsmenneske viste hun stor arbeidsevne og sans for soloutspill. Hun var medlem av venstreforeningen Private Liberale Klub 1884, medlem av Det pædagogiske Samfund og styremedlem 1890, medlem av skolekommisjonen til revisjon av de høyere skoler 1890, medstifter av Norsk Fredsforening 1891, styremedlem i Norges nationale Forening 1896, medstifter av Riksmålsforeningen 1907 og formann 1909–10. For henne var språklig og nasjonal identitet knyttet til byborgernes tradisjoner og til skriftspråkets lange linje.
Ragna Nielsen var kommunestyrerepresentant 1901–04 og blant de første seks kvinner som ble innvalgt i Kristiania på Kvindestemmeretsforeningens upolitiske liste. Dels av valgtaktiske grunner hadde hun støttet en stemmerettsløsning med en inntektsgrense for kvinner. 1898 talte hun sågar mot alminnelig kvinnelig stemmerett. Hun fant ikke kvinnene modne og samfunnsbevisste nok og refset ofte sine medsøstre. Kvinnesaksforeningens praktiske linje rundt århundreskiftet avviste hun og krevde et ideelt-utopisk perspektiv.
Spiritismen tuftet på kristendommens grunn ble en merkesak. 1917 var Ragna Nielsen medstifter av Norsk Selskap for Psykisk Forskning. Hun trodde på en forbindelse mellom levende og døde og praktiserte såkalt automatisk skrift og samtaler med avdøde. Hun publiserte slike samtaler og provoserte mange.
Ragna Nielsen forstod å smelte sammen tidens ledende roller – prestens, lærerens, samfunnsreformatorens – med den oppdragende morsrollen. Hun vek ikke tilbake for konflikter, men var elsket av sine elever. I sin sivilisasjonskritikk minner hun om den svenske Ellen Key. Hun mente kvinnene var de beste pedagogene og så skolemiljøet som individets annet hjem og base for samfunnsmessig livslang læring.