Faktaboks

Peter Egge
Peter Andreas Egge
Født
1. april 1869, Trondheim
Død
15. juli 1959, Oslo
Virke
Forfatter
Familie

Foreldre: Vognmann Olaus Egge (1841–1930) og Oline Wibe (1840–1919).

Gift 28.9.1897 med Anna Marie Svensen (f. 25.8.1869), datter av skipsfører Severin Svensen (1836–1904) og Karen Lillebye (1837–1910).

Peter Egge

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Peter Egge
Av /NTB Scanpix ※.

Peter Egge var en norsk forfatter som hører til den store skare av nyrealistiske folkelivsskildrere som bidro til en litterær kartlegging av nye miljøer, sosiale grupper og lokaliteter i begynnelsen av 1900-tallet. Handlingen i et flertall av hans bøker er lagt til Trondheim, der han tilbrakte sine barne- og ungdomsår, og til Innherred, der foreldrene hans kom fra. Som hans hovedverk regnes Hansine Solstad (1925).

I Egges forfatterskap er miljøtegningen og det romslige menneskesynet fellestrekk. Brede folkelivsskildringer og enkeltmenneskets kamp med kreftene i seg selv skifter om å rå grunnen. Egges psykologiske innsikt er betydelig, og selv når han driver «problemdiktning» synes menneskene å interessere ham mer enn problemene.

Egge var formann i Den Norske Forfatterforening fra 1913 til 1916 og 1935.

Bakgrunn

Faren var av husmannsætt, og etter et par år til sjøs begynte han å jobbe på brygga i Trondheim. Senere startet han sin egen vognmannsforretning. Moren var av god, gammel bondeætt, men på grunn av dårlig økonomi måtte hennes far gi opp gårdsdriften. Selv arbeidet hun som gjeterpike og tyende i Trondheim før hun traff Peter Egges far. Peter var nest eldst av 9 barn, og familien bodde trangt og hadde smått med penger. I starten bodde de i et arbeiderstrøk med overvekt av håndverker- og sjømannsfamilier. Senere kjøpte faren en eiendom i et bedre strøk. I Minner (1948–55) har Egge berettet inngående om sin oppvekst, og i sine bøker bygger han i utstrakt grad på de iakttakelser han gjorde som barn. Sommerferiene tilbrakte han hos slektninger på landet, der han lærte seg landsens skikk og tenkemåte. Det lærte han også av moren, som var stolt av sin ætt og fortalte mange historier fra gamle dager.

Peter Egge gikk sine første skoleår på Waisenhuset, en allmueskole som lå like ved Nidarosdomen. Etter å ha lest privat en tid etter konfirmasjonen, tok han middelskoleeksamen på Katedralskolen. Omtrent på samme tid (1887) fikk han sine første fortellinger på trykk. Av økonomiske grunner måtte han avbryte skolegangen og ta seg jobb som kontorist. På denne tid møtte han anarkisten Arne Dybfest. Sammen med ham gav han ut bladet Den nye tid. De reiste også til Paris, og året etter tok Egge hyre som skipsgutt på en bark og kom blant annet til Amerika. Som hjemkommen sjømann fikk han stilling som journalist i Dagsposten. I årene som fulgte delte han sin tid mellom journalistikken og forfatterskapet, samtidig som han foretok en rekke utenlandsreiser, blant annet til Berlin, Dresden og Paris. 1897 giftet han seg og bosatte seg i Kristiania.

Forfatterskap

Egge var en uhyre produktiv forfatter. Han debuterte 1891 med romanen Almue og gav ut sin siste bok 1955. I den mellomliggende tid kom det en bok nesten hvert eneste år. Forfatterskapet kan deles i tre faser. Den første strekker seg fra debutåret og frem til 1906, da han gav ut fortellingen En liden Gut. Hovedtyngden består av folkelivsskildringer i novelleform med handlingen lagt til Trondheim (Folkelivsskildringer, Nordfra, Trøndere, De graa haar). Det fremste verk fra denne perioden er imidlertid Jomfru Nelly Martens, en løst komponert historisk roman fra Trondheim i årene 1848–51, som bærer likhetstrekk med Tryggve Andersens I Cancelliraadens Dage.

Psykologiske romaner

Med kunstnerromanen Hjærtet fra 1907 innledes en mer psykologisk fase. Den strekker seg frem til 1917, og handlingen i de fleste bøkene er lagt til hovedstaden eller andre ikke-trønderske lokaliteter. Med Hjærtet fikk Egge sitt litterære gjennombrudd. Romanen, som skildrer et konfliktfylt kjærlighetsforhold med en sterk kvinne som hovedperson, gav ham også et navn i utlandet. Et lignende tema finner vi i De unge dage fra 1913.

Nyrealisme

I den neste fasen er Egge tilbake i Trøndelag igjen, og nå er det fremfor alt landsbygda som opptar ham. Fasen innledes med romanen Inde i fjordene (1920), en slektsroman fra Innherred, der Egge gir en bred skilding av brytningene mellom den fremmede embetsmannskulturen og den trønderske bondekulturen. Den blir fulgt opp av en rekke romaner med beslektede motiver. Her hører også Egges hovedverk Hansine Solstad hjemme, en roman om en stolt kvinne av bondeætt som urettmessig blir beskyldt for å være tyvaktig, og om hennes livslange kamp for å kvitte seg med dette ryktet. Handlingen er lagt dels til Innherred, dels til Trondheim.

En særlig plass i perioden inntar Jægtvig og hans Gud, en roman om en mann som utvikler sin egen personlige religion, men som lider nederlag på grunn av selvrettferdighet. Også Hos Vincent Øst, som er en av Egges få romaner fra overklassemiljø, og hans siste roman, Mennesket Ada Graner (1945), som handler om en overklassepike som blir kommunist, skiller seg ut i forfatterskapet.

Peter Egge var trønder av sinn og skinn, og som forfatter når han høyest når han skildrer trøndere. Hans hovedstyrke er miljøskildringen, men flere av bøkene hans vitner også om betydelig psykologisk innsikt. Forfatterskapet er preget av etisk alvor og et romslig menneskesyn. Uforskyldte eller selvforskyldte mistak hviler som en skygge over livet til flere av hans personer, men de sterkeste av dem (gjerne kvinner) hever seg over sin skjebne. Selv har Egge betegnet seg som en «kristen ateist».

Opp i sin alderdom bevarte Egge sin romslighet og sitt frisinn, og så vel den senere diktningen som memoarbøkene Minner (fire bind, 1948–1955), særlig kanskje de to første, viser innlevelsesevne i andre: særlig i de ensomme hjerter som han har skrevet så mye om.

Dramatikk

Egge utgav også, og fikk oppført, en hel rekke skuespill. Til de beste hører Kjærlighed og venskab, Idyllen og Wilhelmines Byraa. Hans fire erindringsbøker, Minner fra barndom og ungdom, Minner fra tiden omkring århundreskiftet, Minner fra nord og syd og Minner fra lange reiser og hjemmefra er av stor kulturhistorisk verdi.

Utmerkelser og verv

Peter Egge fikk kunstnerlønn fra 1916. Han var formann i Den Norske Forfatterforening fra 1913 til 1916 og 1935 og i dens litterære råd 1920 og 1929.

Portretter

  • Radering (skulderbilde) av Henrik Lund, 1904; Oslo Bymuseum
  • Maleri (brystbilde) av Sigmund Sinding, ca. 1910; Den Norske Forfatterforening, Oslo
  • Radering av G. Rikard Schjelderup, 1925; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Utgivelser

Et utvalg

  • Almue, 1891
  • Folkelivsskildringer, 1894
  • Nordfra, 1895
  • Jomfru Nelly Martens, 1897
  • Trøndere, 1898
  • De graa haar, 1904
  • En liden Gut, 1906
  • Hjærtet, 1907
  • Samlede folkelivsskildringer bd. 1–2, 1909 (Folkelivsskildringer, Nordfra, Trøndere, De graa haar)
  • De unge dage, 1913
  • Inde i fjordene, 1920
  • Jægtvig og hans Gud, 1924
  • Hansine Solstad, 1925
  • Hos Vincent Øst, 1926
  • Mennesket Ada Graner, 1945
  • Samlede verker, bd. 1–6, 1949
  • Minner, bd. 1–4, 1948–55

Skuespill (et utvalg)

  • Kjærlighed og venskab, 1905
  • Idyllen, 1910
  • Wilhelmines Byraa, 1915

Litteratur

  • K. Elster d.y.: biografi i Norsk biografisk leksikon 1, bind 3, 1926
  • C. M. Woel: Peter Egge, 1929
  • L. Aas: Trønderne i moderne diktning, 1943
  • B. S. Jystad: Peter Egge og hans trønderromaner, 1949
  • O. Bakken: Da Peter Egge debuterte, 1969
  • A. Roche: Hos far og mor. Barndoms- og ungdomsminner, 1969
  • Nilsen, Helge Normann : Temaer og historisk bakgrunn i Peter Egges trondheimsdiktning, 2002

Faktaboks

Peter Egge
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036392073118

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg