I den neste fasen er Egge tilbake i Trøndelag igjen, og nå er det fremfor alt landsbygda som opptar ham. Fasen innledes med romanen Inde i fjordene (1920), en slektsroman fra Innherred, der Egge gir en bred skilding av brytningene mellom den fremmede embetsmannskulturen og den trønderske bondekulturen. Den blir fulgt opp av en rekke romaner med beslektede motiver. Her hører også Egges hovedverk Hansine Solstad hjemme, en roman om en stolt kvinne av bondeætt som urettmessig blir beskyldt for å være tyvaktig, og om hennes livslange kamp for å kvitte seg med dette ryktet. Handlingen er lagt dels til Innherred, dels til Trondheim.
En særlig plass i perioden inntar Jægtvig og hans Gud, en roman om en mann som utvikler sin egen personlige religion, men som lider nederlag på grunn av selvrettferdighet. Også Hos Vincent Øst, som er en av Egges få romaner fra overklassemiljø, og hans siste roman, Mennesket Ada Graner (1945), som handler om en overklassepike som blir kommunist, skiller seg ut i forfatterskapet.
Peter Egge var trønder av sinn og skinn, og som forfatter når han høyest når han skildrer trøndere. Hans hovedstyrke er miljøskildringen, men flere av bøkene hans vitner også om betydelig psykologisk innsikt. Forfatterskapet er preget av etisk alvor og et romslig menneskesyn. Uforskyldte eller selvforskyldte mistak hviler som en skygge over livet til flere av hans personer, men de sterkeste av dem (gjerne kvinner) hever seg over sin skjebne. Selv har Egge betegnet seg som en «kristen ateist».
Opp i sin alderdom bevarte Egge sin romslighet og sitt frisinn, og så vel den senere diktningen som memoarbøkene Minner (fire bind, 1948–1955), særlig kanskje de to første, viser innlevelsesevne i andre: særlig i de ensomme hjerter som han har skrevet så mye om.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.