Faktaboks

Peder Anker

Per Anker

Født: Peder Ancher. Sammen med brødrene Bernt og Jess og fetterne Peter og Carsten ble han opptatt i den dansk-norske adelsstand i 1778 med navnet Anker.

Født
8. desember 1749, Christiania (nå Oslo)
Død
10. desember 1824, Bogstad i Aker (nå Oslo)
Virke
Godseier og politiker
Familie

Foreldre: Trelasthandler, justisråd Christian Ancher (1711–1765) og Karen Elieson (1723–1806).

Gift 26.10.1772 med Anna Elisabeth Cold (20.8.1749–26.2.1803), datter av overhoffrettsjustitiarius Isaac Andreas Cold (1716–1761) og Elisabeth Cathrine Nissen (1717–1751).

Bror av Bernt Anker (1746–1805).

Portrettmaleri av Peder Anker
Av .

Peder Anker var en norsk godseier og politiker. Han deltok på notabelmøtet og riksforsamlingenEidsvoll i 1814, og var Norges statsminister i Stockholm fra 1814 til 1822.

Anker eide flere store skoger, sagbruk og jernverk samt Bogstad gård utenfor Oslo.

Bakgrunn

Peder Anker og familien
Maleri fra 1792 av Peder Anker og familien hans. Han giftet seg i 1772 med Anna Elisabeth Cold, som han fikk datteren Karen med.

Peder Anker var sønn av justisråden og kjøpmannen Christian Ancher. Han fikk sin første skolegang ved huslærer (hovmester) i hjemmet sammen med sine tre brødre Iver (1745–1772), Bernt og Jess (1753–1798). Som ung tilbrakte han ett år ved universitetet i København. Fra 1762 foretok de fire brødrene, til dels sammen med fetterne Peter og Carsten Anker, en fem års reise i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Sverige (i 1764 var de hos Carl von Linné i Uppsala) under ledelse av hovmesteren Christen Hee Hvass. Guttene var hjemme én gang i løpet av utenlandsreisen.

Slike reiser, kjent som The Grand Tour, var blitt vanlige innen den britiske overklassen og ellers innen rike handelsfamilier i Norge. Hensikten var å lære språk, handel, teknikk, sport og et stilfullt vesen, foruten å få en generell orientering innen europeisk kultur. De unge skulle utvikle seg til å bli europeere. De må ha besøkt steder med gruvedrift, jernverk, veianlegg, husbygging, botaniske hager, parker, museer, kjente monumenter og bygninger, og hørt konserter. Reisens store mål var Italia, særlig Roma og Napoli med utgravingene av Pompeii. Deres far, som var Christianias største trelasthandler, gav dem økonomisk mulighet til å skaffe seg store kunstsamlinger som de brakte med seg hjem.

Peder Anker var høy av vekst, kraftig og blond. Han var initiativrik og kreativ, og ble av samtiden karakterisert som gemyttlig, vennesæl og raus.

Godseier

Bogstad gård

Fotografi av hovedbygning på Bogstad

I 1772 kjøpte Peder Anker gården Bogstad. Bildet viser hovedbygningen sett fra golfbanen på sørsiden av Bogstadvannet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Byste av Peder Anker på Bogstad

I 1772 kjøpte Peder Anker gården Bogstad en mils vei nordvest for Christiania, med betydelige skogeiendommer i Sørkedalen og blant annet flere sagbruk. Bogstad hadde da i omkring 100 år tilhørt hans mormors slekt Leuch, som aldri hadde bodd der fast. Selgeren var den barnløse enken Mathia Leuch, som året etter giftet seg med hans bror Bernt. Skjøtet på Bogstad, som ble utstedt i 1773, ble undertegnet av Mathia og Bernt Anker i fellesskap. Peder hadde i 1772 giftet seg med Mathia Leuchs pleiedatter Anna Elisabeth Cold, og de flyttet straks sin faste bopel til Bogstad.

Familien Leuchs hovedbygning med barokk parterrehage ned mot Bogstadvannet var nyoppført og nyanlagt bare 10 år tidligere. Peder Anker utvidet bygningen, blant annet for å få plass til sin store kunstsamling fra utenlandsreisen og et omfattende bibliotek. Alt tyder på at Anker også overtok slekten Leuchs innbo med møbler og portretter, som også var hans egne slektsminner (hans fornavn Peder er fra slekten Leuch). Ankers hjem på Bogstad ble rikt utsmykket og utstyrt, og av samtiden karakterisert som «fyrstelig». Han førte et elegant hus, blant annet med besøk av utlendinger på reise i Norge.

På Bogstad beholdt Peder Anker slekten Leuchs stramme barokkhage, og anla dessuten en moderne engelsk landskapshage, Norges første, på en odde i Bogstadvannet omkring 1780. Der drev han planteforsøk, blant annet med nye treslag. Til anlegget ansatte han den tyske gartneren Johann R. Grauer, som den gang var 21 år gammel. Grauer skulle også stå for utviklingen av Bogstads jordvei til et mønsterbruk, og Anker sendte ham på privat studiereise til Storbritannia. Deretter fungerte Bogstad gratis som landets første «landbruksskole» for bondegutter. Like før Danmark-Norge ble trukket inn i Napoleonskrigene sommeren 1807 hadde John Collett stiftet Akers Sogneselskab for fremme av norsk jordbruk etter engelsk mønster, dette var grunnlaget for Det kongelige Selskab for Norges Vel (1809). Anker og hans svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg deltok med kraft og iver i både dette arbeidet og i arbeidet for opprettelsen av egen norsk bank og eget universitet.

Anlegging av veier

Omkring 1775 anla Anker ny og bred kjørevei fra godsets eiendom Vækerø nede ved fjorden, hvor hans mor nå bodde, og opp til Bogstad, en halv mils vei, som samtiden benevnte «en Chaussée» (den nåværende Vækerøveien). Ankers krav til en god kjørevei var jevn trasé, fast fundament, avrundet og gruset dekke og gode grøfter på begge sider. Å bygge gode veier var en av hans mange interesser. Han fremholdt «at til et lands oppkomst, både materielt og kulturelt, trenges det veier og atter veier».

I 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. Sammen med de to generalveimestrene, brødrene Georg Anton og Nicolai Frederik von Krohg, har Anker mye av æren for den storstilte utbyggingen av hovedveier i Sør-Norge på slutten av 1700-tallet. Den gamle kongeveien over Dovre til Trondheim, som hadde fått store skader under storflommen «Storofsen» i Gudbrandsdalen i 1789, ble utbedret med trasé på begge sider av Mjøsa. I årene 1790–1793 ble veien fra Holmestrand til Kristiansand anlagt, og omtrent samtidig veien til Bergen over Valdres og Fillefjell.

Jernverk og sagbruk

I 1791 kjøpte Anker Bærums Jernverk i Lommedalen i Bærum, en mils vei vest for Bogstad. Skogene grenset til hverandre. Han moderniserte verket, ansatte den dyktige svenske bergmesteren Magnus E. Sköldberg som leder, og innførte tantieme for arbeiderne så produksjon og fortjeneste snart økte både for verket og for de ansatte. I 1799 kjøpte han den del av Nordmarka som grenset inn til Sørkedalsgodset, og i 1804 skoger og vassdrag videre østover til Maridalen. Der hadde han i 1793 anlagt en ny stangjernhammer, Hammeren i Maridalen, som filial under Bærums verk, og rundt 1800 bygde han «Ankerveien» fra Bogstad til Hammeren for å lette transporten av trekull til verket og halvfabrikata av stangjern fra Bærum. De norske jernverkene produserte særlig støpejern, til ovner og kanoner, og stangjern, til smijern (spiker, bolter, beslag, hestesko og lignende), det meste ble eksportert.

Peder Ankers mange sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi. Derfor kjøpte han omkring år 1800 atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde anslagsvis 550 000 dekar. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene ble fløtet over Tyrifjorden til Steinsfjorden og tatt opp til vannskillet på Krokskogen i øst ved Åsa. Derfra ble det fløtet ned vassdraget ved elver, dammer og renner til godsets dalfører Sørkedalen og Maridalen, hvor tømmeret ble skåret for eksport. Tømmertransporten opp den bratte åssiden skjedde ved vannkraft som drev 12 kjerrater, et komplisert tømmertrekk med drivhjul, renner og lenker. Kjerraten i Åsa regnes for det største driftsanlegg som noen privatmann bygde i Norden på den tiden, planlagt og utført av svensken Samuel Bagge. Omkring 1810 beskjeftiget Peder Anker ca. 2600 mann, og etter kjøpet av jernverkene Hakadal og Moss (1820) økte antallet ytterligere. Malmen til jernverkene ble dels tatt ut i gruver ved Arendal og Kragerø, fraktet sjøveien til Sandvika i jakter, og kjørt videre frem med hest.

Godset omfattet en mengde skoggårder og husmannsplasser. Leilendingene forpaktet jordveiene til eget bruk, og påtok seg hugst, kjøring, fløting og trekullbrenning for verkene, som til sammen gav mange arbeidsplasser.

Peder Ankers oppkjøp og utvidelser foregikk i en periode med høykonjunktur for norsk trelast og jernverksdrift, med gode eksportmuligheter. I 1807 kom krisen på grunn av Napoleonskrigene, der Danmark-Norge deltok på Napoleons side etter det såkalte «Flåteranet». Den franske fastlandssperringen var til stor skade for norsk utenrikshandel, fordi den dansk-norske kongens utenrikspolitikk førte Norge i krig med Storbritannia, Norges største trelastkunde. En rekke norske handelsfirmaer og rederier ble hardt rammet, og mange gikk konkurs. Peder Ankers virksomheter greidde seg med et nødskrik.

Politiker

Peder Anker deltok i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Maleriet Eidsvold 1814, som nå henger i Stortinget, viser riksforsamlingen i 1814. Rundt 70 personer kan identifiseres. Peder Anker står helt til høyre i bildet. I midten står Christian Magnus Falsen. Til høyre for ham sitter Wilhelm F. K. Christie. Maleriet er fra 1881.

.

I nødsårene 1807–1814, og spesielt i året 1814, grep Anker inn i rikspolitikken, først og fremst gjennom grev Herman Wedel Jarlsberg, som i 1807 hadde giftet seg med Ankers datter Karen. I svigersønnen fikk Anker en trofast og sterk venn, og en driftig og dyktig arvtaker. Grev Wedel, som var jurist, utviklet seg til å bli en fremragende politiker, som både som leder av Provideringskommisjonen og som medlem av Regjeringskommisjonen i de årene Norge var geografisk atskilt fra Danmark på grunn av blokaden. Han hadde stor nytte av svigerfarens kornmagasiner og gjestfrie hjem.

Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814

Da stormaktene ved freden i Kiel i januar 1814 besluttet at Norge skulle gå inn i en ny union med Sverige, begynte arbeidet for norsk selvstendighet. Anker deltok på notabelmøtetEidsvoll 16. februar 1814, som ble kalt sammen av stattholder Christian Fredrik.

Deretter ble det kalt sammen en riksforsamling i den store hovedbygningen på Eidsvoll jernverk, som tilhørte Peder Ankers fetter Carsten Anker. Peder Anker møtte som riksforsamlingens første representant for Akershus amt, og ble forsamlingens første president. Grev Wedel møtte som representant for sitt grevskap Jarlsberg. Under riksforsamlingen ble den norske Grunnloven vedtatt 17. mai 1814, Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Anker tilhørte det såkalte unionspartiet, som mente en union med Sverige var mer realistisk enn et selvstendig norsk kongedømme. Unionspartiet ble ledet av grev Wedel. Anker var ingen markant politiker, men fulgte sin svigersønn i ett og alt.

Statsminister i Stockholm

Peder Anker

Peder Anker som statsminister.

Av .

Det nyopprettede norske kongedømmet ble avviklet i oktober samme år, og unionen med Sverige trådte i kraft. Da kronprins Karl Johan skulle danne norsk regjering, henvendte han seg til grev Wedel som rådgiver, og Anker stilte igjen Bogstad til disposisjon. Selv ble Wedel finansminister, og den aldrende Anker gikk nølende med på å bli Norges første statsminister i Stockholm. Dette embetet innehadde han fra november 1814 til juli 1822, og skjøttet det med stor dyktighet, ikke minst ved å megle mellom grev Wedel og Karl Johan. Anker representerte også storslagent som en vinnende vert. Kong Karl Johan påskjønnet ham med å utnevne ham til ridder av Serafimerorden i 1815 og til ridder av Carl XIIIs orden i 1821.

Død og arvinger

Sine siste leveår tilbrakte Peder Anker på sitt kjære Bogstad, hvor han døde oppunder jul 1824. Et stort gravfølge ledsaget kisten den lange veien fra Bogstad via Vækerø til bisettelsen i Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke i Vestfold.

Peder Ankers gods gikk i arv til datteren Karen og svigersønnen grev Wedel, og etter grevinne Karens død ble eiendommene i 1854 delt mellom to av deres sønner: baron Harald Wedel Jarlsberg overtok det meste av skogen, Vækerø og jernverkene i Bærum, Hakadal og Moss, mens broren Herman overtok Bogstad gård og ca. 8000 dekar skog.

Avbildninger

Kunstneriske portretter

  • Gruppeportrett (Peder Anker med hustru og datter, helfigur) av Jens Juel, 1792; Bogstad Stiftelse, Oslo
  • Maleri (som serafimerridder, knebilde) av Fredric Westin, antatt 1815; Jarlsberg Hovedgård, Tønsberg
  • Portrettbyste (bronsert gips) av Hans Michelsen, 1819; Bogstad Stiftelse, Oslo
  • Portrett (brystbilde) av O. J. Södermark, ca. 1820; Bogstad Stiftelse, Oslo
  • Portrett (brystbilde) av C. F. Vogt, ca. 1820; Ulefos hovedgård, Nome

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anker, Peder: selvbiografi ved utnevnelsen til storkors av Dannebrogordenen (1812), gjengitt i C. J. Anker: «Nogle Biografier af Personer», i Personalhistorisk Tidsskrift, rekke 1, bind 3, 1882, s. 383–384
  • Frydenlund, Bård: Stormannen Peder Anker : en biografi, 2009
  • Hopstock, Carsten: Bogstad, et storgods gjennom 300 år, bind 1–2, 1997
  • Hopstock, Carsten: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Kjerschow, P. C. H.: «Statsminister Peder Ankers Personalier, oplæste ved hans Ligbegængelse», i Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie, bind 2, 1834, s. 336–338
  • Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 1, 1923
  • Moe, B. i Tidsskrift for den Norske Personalhistorie, rekke 1, 1840–1846, s. 414–428
  • Nielsen, Yngvar: biografi i Dansk biografisk leksikon, første utgave, bind 1, København 1887
  • Nielsen, Yngvar: Lensgreve J. C. H. Wedel Jarlsberg, bind 1–3, 1901–1902
  • Aall, J.: Erindringer bind 1–3, 1844–1845

Faktaboks

Peder Anker
Historisk befolkningsregister-ID
pf01058216006780

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg