Oluf Pihl var den ledende gassverksingeniør og gassverkgründer i Norge. Gass fra kull var en av 1800-tallets største teknologiske nyvinninger, og det nye gasslyset fikk gjennomgripende betydning for leve- og produksjonsforholdene i de fleste større byer i Europa i siste halvdel av 1800-tallet.
Bare 13 år gammel drog Pihl fra Stavanger til Storbritannia for å bli kjent med moderne industriteknologi gjennom praktisk arbeid ved maskinverksteder. 1839–41 studerte han til ingeniør ved Chalmerska Slöjdskolan i Göteborg. Etter eksamen arbeidet han som tegner og konstruktør i Storbritannia, bl.a. hos Robert Stephenson, og tilegnet seg grundig kunnskap om bygging og drift av gassverk.
Norges første gassverk ble bygd i Christiania 1846–48 av den britiske ingeniør James Malam. For å skaffe tilstrekkelig kapital til bygninger og distribusjonsnett ble det 1847 dannet et eget selskap, Christiania Gascompagnie, med en kapital på 12 000 pund sterling. Gassverket kom i drift 1848, og allerede 1850 overtok Pihl stillingen som ingeniør og driftsbestyrer for selskapet etter Malam.
Tekniske problemer gjorde driften ved gassverket ustabil. Forbruket var større enn kapasiteten, og lønnsomheten var bekymringsfull. Pihl gikk i spissen for å reise ny kapital til videre drift og utvidelser. I løpet av de neste tiårene greide han å forbedre anlegget teknisk, møte en stadig større etterspørsel og sørge for lønnsom drift. Christiania kommune gjorde bruk av sin rett til å overta verket da den private konsesjonen gikk ut 1878. Pihl fortsatte som leder av gassverket med tittelen gassverksbestyrer og senere direktør nesten frem til sin død 1895.
Nettverk for distribusjon av kullgass markerte begynnelsen på utbyggingen av de store infrastrukturnettverk som vi i dag forbinder med en moderne by. Frem mot 1900 fulgte utbygging av nett for vann og avløp, telefon og elektrisitet. Fra starten utløste spørsmålet om bygging av gassverk heftig politisk debatt. Skulle den enkelte by gå inn for offentlig eller privat gassverk? De tekniske, organisatoriske og driftsmessige erfaringer som ble høstet med gassverk etter 1850 bidrog i sterk grad til å prege utformingen av andre såkalte “naturlige monopoler”, ikke minst elektrisiteten.
Bystyret i Christiania gav gassverket privat konsesjon for 30 år. Pihl var en sterk forkjemper for private monopoler for gassverk og viste stor dyktighet i å skaffe seg konsesjon for gassverk også i andre norske byer. I Bergen fikk han 30 års konsesjon på bygging og drift av gassverket, som ble oppført 1854–56. Ved fullførelsen ble eiendomsretten overført til selskapet Bergens Gaskompagnie. Gassverket ble overtatt av Bergen kommune ved utløpet av konsesjonstiden. Samme strategi benyttet Pihl seg av i Kristiansand, hvor han ble innvilget 30 års konsesjon 1856. Da gassverket stod ferdig 1857, solgte han konsesjonen til aksjeselskapet Christiansands Gaskompagnie. Gassverket ble overtatt av kommunen 1886 etter utløpet av konsesjonstiden. I sin fødeby Stavanger sikret Pihl seg 50 års konsesjon, og Stavanger gassverk ble utbygd 1866–68. Ved fullførelsen ble verket overført til selskapet Stavanger Gaskompagnie. Stavanger kommune overtok verket 1899, 17 år før konsesjonstiden utløp. Først mot slutten av 1800-tallet begynte politikerne i norske byer å foretrekke kommunale fremfor private nettverksmonopoler.
Selv om Pihl bare satt igjen med mindre eierandeler etter at det var dannet private gasselskaper i de respektive byer, beholdt han sin nøkkelposisjon som sentral kunnskapsperson for gassverksteknologi, og han ble i utstrakt grad benyttet som rådgiver og entreprenør ved utvidelser. Han engasjerte seg også sterkt i arbeidet for bygging av vannverk, slik at en voksende bybefolkning kunne sikres rent vann og unngå smittsomme sykdommer. Pihl hadde f.eks. ansvaret for byggingen av det første vannverket i Bergen.
Fra 1850 til sin død var Pihl aktiv i det industrielle gründermiljøet i Christiania. Han var med på å stifte Christiania Seildugsfabrik og Nitroglycerincompagniet. Ved Akers Mek. Værksted var han medlem av direksjonen fra starten 1854 til 1888. Han var medlem av tilsynskommisjonen for jernbanen til Eidsvoll 1854 og medlem av den kgl. kommisjon angående naborettsforhold 1882.
Ved siden av sin ingeniør- og forretningsvirksomhet syslet Pihl med studier i astronomi. Han bygde sitt eget observatorium og skrev på grunnlag av egne observasjoner vitenskapelige artikler, som ble trykt dels i Videnskabs-Selskabets skrifter og dels i utenlandske tidsskrifter. Hans studier rundt stjernebildet Perseus fikk særlig positiv omtale i hans samtid.
Oluf Pihl hørte til den første generasjon profesjonelt utdannede ingeniører i Norge. Sivilingeniørene med utdanning fra tekniske høyskoler i utlandet erstattet etter hvert de ingeniører som tidligere ble rekruttert fra ingeniøroffiserenes rekker. Sammen med andre sivilingeniører engasjerte han seg sterkt for virksomhet som bidrog til å gi ingeniørene større anerkjennelse i samfunnet. 1852 var han med på å stifte Polyteknisk Forening, og han var foreningens formann 1855. Han var også medlem av styret i Det Kgl. Selskab for Norges Vel og Letterstedtske Forenings norske avdeling. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Kristiania og flere utenlandske astronomiske selskaper. 1866 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, og han var ridder av den svenske Nordstjärneorden.