Faktaboks

Olaf Ditlev-Simonsen
Født
15. desember 1865, Sarpsborg, Østfold
Død
16. januar 1960, Oslo
Virke
Skipsreder
Familie

Foreldre: Skipsfører Ole Christian Simonsen (1820–82) og Christiane Dorthea Christiansen (1832–1918).

Gift 1) 22.6.1892 med Magdalene Pedersen (3.5.1873–1.5.1920), datter av skipsreder John Peder Pedersen (1830–1900) og Birgitte Nielsen (1837–96); 2) 2.6.1921 med Dagny Pedersen (31.12.1875–7.4.1946), søster av hustru nr. 1.

Far til Olaf Christian Ditlev-Simonsen (1897–1978); farfar til Per Ditlev-Simonsen (1932–).

Olaf Ditlev-Simonsen var en norsk skipsreder. Han reiste til sjøs som ung, ble skipsfører og i 1898 medinnehaver av rederifirmaet John P. Pedersen & Søn i Oslo, senere også av andre rederier.

Sammen med tre av sine sønner, en svoger og en nevø, bygde Olaf Ditlev-Simonsen opp en av Norges største rederivirksomheter. Hans livskarriere gjenspeiler næringens utvikling fra den tradisjonsrike seilskutefarten til etterkrigstidens teknologisk avanserte skipsfart. Ditlev-Simonsen var selv en drivkraft i dette hamskiftet, kombinert med en klar bevissthet om de kulturtradisjoner som også er en del av norsk maritim virksomhet.

Ditlev-Simonsen var formann i Christiania rederiforening fra 1911 til 1915, i Norsk sjøfartsmuseums styre fra 1922 til 1933 og sørget i 1937 for innsamlingen til museets nye anlegg på Bygdøy. Han var i flere år medlem av Oslo bystyre og var viseordfører fra 1914 til 1915, i tillegg til en rekke andre verv innen- og utenfor skipsfartsnæringen. I 1945 ga han ut memoarene En sjøgutt ser tilbake.

Tidlige år

Ditlev-Simonsen var av sjømannsslekt og vokste opp i en søskenflokk på fem. Begge bestefedrene, faren og flere onkler var seilskipsførere i perioder. Mens Olaf ennå var liten, flyttet familien fra Sarpsborg til Hvaler. Morfaren hadde kjøpt halvparten av gården Sandbrekke, som ble døpt om til Putten. Olaf Ditlev-Simonsen og senere familiegenerasjoner har hatt sterk tilknytning til dette stedet.

Som tolvåring fikk han bli med en av morbrorens skuter til Amsterdam, og etter konfirmasjonen mønstret han ut med barken Hanna av Fredrikstad i 1881. «Jeg kom hjem igjen, kanskje ribbet for ungguttens mest rosenrøde drømmer om sjølivets gleder, men med en kjærlighet til havet, sannere og sterkere enn da jeg dro ut, lutret av selvopplevelser og hårdt arbeide.» I 1883 begynte han på sjømannsskolen i Fredrikshald (Halden), og samme høst tok han styrmannseksamen som privatist. Like etter, ennå bare 17 år gammel, fikk han hyre som annenstyrmann på barken Botvid av Fredrikshald. Den tilhørte Jens Amundsen, far til Roald Amundsen, som han også var i slekt med på morssiden. Tre år senere avanserte han til førstestyrmann, og i 1888 ble den 23 år gamle Olaf Ditlev-Simonsen fører av barken Norseman av Fredrikstad.

Det var mens han losset sandstein i New York at han traff Magdalene Pedersen, som var med sin bror på barken Karl Haasted av Tvedestrand. Sympatien var gjensidig, og i 1892 ble de viet på hennes hjemsted, Staubø ved Tvedestrand. Nå ble én sjømannsslekt forent med en annen. Svigerfaren John Peder Pedersen var blant distriktets fremste menn, både seilskutereder og verftseier. Ditlev-Simonsen arbeidet en tid som skipper på Pedersens skuter, inntil han i 1894 fikk førerposten på det nybygde dampskipet Geir, tilhørende skipsreder Andr. Jacobsen i Kristiania.

Damp-forkjemper

Slutten av 1800-tallet var en dyster tid for seilskutefarten på Sørlandet. Dampskipene overtok mer og mer av fraktmarkedene, men konservatisme og mangel på risikovillig kapital gjorde det omtrent umulig å finansiere en overgang til dampskip. Hittil hadde John P. Pedersen, i likhet med de fleste andre sørlandsredere, satset ensidig på seilskuter. Som dampskipsfører visste Ditlev-Simonsen at omleggingen måtte komme, og hans argumenter medvirket utvilsomt til svigerfarens endelige vedtak om å kontrahere rederiets første dampskip. Ditlev-Simonsen fikk den utakknemlige oppgaven å samle kapital blant skeptiske investorer: «Det var ingen behagelig måte å skaffe penger på, men det var ingen vei utenom […] Aksjene lød på 1000 kroner, og 90 prosent av aksjonærene var småsparere som i høyden hadde råd til en eller et par aksjer hver, sjelden over fem.» Men dampskipet Daggry, som ble levert 1898, gav god fortjeneste både til rederiet og aksjonærene, og i årene som fulgte, ble flere dampskip bygd.

Reder

Med leveringen av Daggry begynte en ny fase i Olaf Ditlev-Simonsens liv. Han forlot sjølivet og ble opptatt som partner i familierederiet John P. Pedersen & Søn. I 1902, to år etter svigerfarens død, flyttet han og svogeren Christian P. Staubo rederivirksomheten fra Staubø til det stadig mer dynamiske reder- og meglermiljøet i hovedstaden. I 1906 ble de fleste partrederiene som Ditlev-Simonsen og Staubo disponerte, samlet i ett flerskipsaksjeselskap, A/S Ocean, med familiefirmaet som disponentselskap. Med en flåte på 21 skip var det blant hovedstadens største rederier ved utbruddet av første verdenskrig, og utviklingen fortsatte i mellomkrigstiden da tankfart ble et nytt satsingsfelt i tillegg til tradisjonell tørrlast. Både svensk og norsk verftsindustri fikk betydelige bestillinger av rederiet. Ved leveringen fra Akers Mek. Verksted i 1932 var 10 000-tonneren Dageid det første store motortankskip som var bygd i Norge.

Shippingfamilie

Magdalene og Olaf Ditlev-Simonsen fikk fem sønner og fire døtre. Med «pater familias» som inspirator og aktiv medspiller valgte de fleste av sønnene shippingyrket. Halfdan Ditlev-Simonsen (1894–1962) etablerte sitt eget rederi 1914, med faren som medinvestor og partner. Olaf Christian («Tit») Ditlev-Simonsen ble opptatt som kompanjong i John P. Pedersen & Søn og startet dessuten i 1936 sitt eget rederi, O. Ditlev-Simonsen Jr., og Sverre Ditlev-Simonsen (1906–2004) begynte sin rederiviksomhet i 1929.

Fra 1946 ble de tre Ditlev-Simonsen-rederiene drevet under felles merke og flagg, men som separate enheter. A/S Ocean ble hele tiden opprettholdt som eget selskap under ledelse av John P. Pedersen & Søn, med Staubo- og Ditlev-Simonsen-familiene som innehavere. På sine eldre dager deltok Olaf Ditlev-Simonsen mindre aktivt i rederivirksomheten, men like til sin død, 94 år gammel, avla han rederikontorene sin daglige visitt. Friluftsliv, særlig seiling, opptok hans fritid, og flere av sønnene markerte seg blant landets fremste fotball- og bandyspillere.

Samfunnsengasjement

Selv om rederiet la beslag på mye av Olaf Ditlev-Simonsens tid og arbeidskapasitet, viste han et stort samfunnsengasjement på en rekke områder. Han var mangeårig medlem av hovedstyret og sentralstyret i Norges Rederforbund, i Kristiania Rederiforening, Oslo handelskammer og Oslo havnestyre. I perioden 1911–1939 var han styreformann i Norges Handels- og Sjøfartstidende, og i 35 år (1905–1940) satt han i styret for Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab, fra 1924 som formann.

I årene 1911–1919 representerte han Høire i Kristiania bystyre og formannskap og var varaordfører i 1914–1915 da han blant annet fikk atskillig å gjøre med den store jubileumsutstillingen på Frogner sommeren 1914. Utstillingens sjøfartsavdeling dannet grunnstammen i Norsk Sjøfartsmuseum, som ble stiftet samme år. Olaf Ditlev-Simonsen var en aktiv pådriver for å gjøre museet til en realitet og satt i styret der i perioden 1915–1933, de siste ti år som formann. Deretter forestod han, sammen med direktør Gustav Henriksen i Den Norske Amerikalinje, en pengeinnsamling blant norske redere, som i 1937 muliggjorde kjøpet av Bygdøynes som fremtidig byggetomt for museet. Ditlev-Simonsen gjorde også en stor innsats for Norsk Folkemuseum og ble utnevnt til æresmedlem av begge museer. Han bidro dessuten med betydelige beløp til utsmykkingen av Oslo rådhus og til Vigelandsparken.

Olaf Ditlev-Simonsen nøt respekt og velvilje i vide kretser. Som regjeringsoppnevnt meglingsmann forhandlet han i 1914 frem en tilfredsstillende løsning på en fastlåst konflikt mellom norske og utenlandske ruterederier om fraktsatser på Nordsjøen. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1939 og var kommandør av Vasaorden i Sverige.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjarne Kortsen: Norsk biografisk leksikon 2
  • Olaf Ditlev-Simonsen: En sjøgutt ser tilbake, 1945
  • H. Ditlev-Simonsen: En reder ser tilbake, 1954
  • D. Bakka jr.: Hav som levevei. Skip og slekt gjennom 300 år, 1992

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg