Olaf Barda fremstår som den mest allsidige begavelsen i norsk sjakkhistorie. Han var den første som hevdet seg internasjonalt og fikk gjennom sitt virke stor betydning for utviklingen og utbredelsen av sjakkspillet i Norge.
Han vokste opp i et arbeiderhjem og fikk ingen utdanning utover grunnskolen. Sjakk lærte han relativt sent og interesserte seg først for problemsjakk. Han fikk publisert sin første oppgave i Norsk Schakblad januar/februar 1926 som 16-åring, og sjakkproblemene hans vant snart premier i inn- og utland. Som spiller tok han førstepremie i klasse 2 i Nordisk turnering i Oslo 1928. Etter rask utvikling kom han med på Norges første lag til et sjakk-OL, i Hamburg 1930, der 20-åringen sensasjonelt beseiret Ungarns stormester Geza Maroczy. Under sjakk-NM i Oslo like etter hjemkomsten delte han seieren med Erling Myhre og ble norgesmester etter omkamp.
Fra 1931 var Olaf M. Olsen ankermann på det norske laget som vant den første nordiske korrespondanseturneringen i sjakk og slo selv den svenske storspilleren Erik Lundin. Han ble i denne perioden oslomester 1931, 1932 og 1933. Fra splittelsen 1934 og frem til krigen valgte han å delta i sjakken i Arbeidernes Idrettsforbund AIF. Fra 1935 redigerte han en sjakkspalte i Arbeidermagasinet, senere Magasinet for Alle, som fikk stor betydning under krigen. Det samme gjaldt hans norske spalte i det svenske tidsskriftet Schackvärlden som samlet minst 500 deltakere i egne norske korrespondanseturneringer og la et grunnlag for gjenreisingen av norsk sjakk etter krigen, derunder stiftelsen av Norges Postsjakkforbund 1945.
Fra krigens slutt spilte Olaf Barda en sentral rolle i norsk sjakk, fremfor alt som spiller og skribent. Han var også styremedlem og sekretær i Norges Sjakkforbund 1945–47. Barda vant fem nye norgesmesterskap i 1947, 1948, 1952, 1953 og 1957 og fikk aldri dårligere enn fjerdeplass. Han vant internasjonale turneringer, bl.a. i København 1947, og i Jönköping 1958/59 delte han førsteplassen med den sovjetiske stormesteren Aleksandr Kotov. 1952 ble Barda som Norges første utnevnt til internasjonal mester i sjakk etter niendeplass i VM-soneturneringen i Marianske Lazne 1951.
Med sine analytiske og strategiske evner etablerte Barda seg i verdenstoppen i postsjakk og ble stormester i denne disiplinen etter fjerdeplass i den første VM-finalen 1950–53. I radiolandskamper noterte han seier mot Ernst Klein og remis mot eksverdensmester Max Euwe. En telegrafmatch mot russeren Vladimir Simagin endte også remis, uavgjort.
Som pedagogisk, aktuell og lesverdig sjakkskribent i Norge var Barda uten sidestykke. Fra midten av 1950-årene drev han stort sett profesjonelt med sjakk, og hans daglige spalte i Dagbladet ble den sentrale og inspirerende norske nyhetskilden om sjakk like til hans altfor tidlige bortgang 1971. Lærebøkene Sjakk! Historie – teori – strategi og Sjakk. Grunnregler og mål kom i flere opplag og utgaver. Han redigerte bladet Sjakkliv 1945–47 og hadde senere bl.a. en ukentlig spalte i Vi menn. I 1960-årene ledet han en serie meget populære radioprogrammer om sjakk.
Hans eldste sønn, Yngvar Barda (1935–99), var også elite- og landslagsspiller i sjakk.