Faktaboks

Nina Sundbye
Nina Emilie Sundbye
Født
4. august 1944, Oslo
Virke
Billedhugger
Familie
Foreldre: Kjøpmann Harald W. Sundbye (1908–74) og Margit Gjerulff (1911–96). Gift 3.2.1984 med komponist Magne Amdahl (6.9.1942–), sønn av komponist Bjarne Amdahl (1903–68) og danser Bengta Jønsson (1910–; datter av Gitta Jønsson, 1869–1950).
Nina Sundbye
Nina Sundbye
Av /NTB Scanpix ※.

Nina Sundbyes skulptur kjennetegnes av bevegelse i innhold og form. Iblant er det som om hun vil frigjøre figurene fra tyngdekraftens lover, enten det er en hund i fullt firsprang eller en tåspissdanserinne hun modellerer, gjerne i et sitrende formspråk, preget av leirklattene som skulpturene er bygd opp av. I det bestandige bronsematerialet vil hun fange øyeblikket, for eksempel idet Hamlet dreper og kården bøyer seg der den trenger inn i fiendens kropp. Vi ser ikke offeret, men fornemmer dramaet.

Sundbye vokste opp på Ulvøya i Oslo. 1962–65 gikk hun på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, deretter var hun elev av professor Per Palle Storm ved Statens Kunstakademi i Oslo 1966–68. Her fikk hun en grundig anatomisk skolering og et solid naturalistisk fundament å arbeide ut fra. Men hun frigjorde seg snart fra det strengt akademiske. Iblant kan hun nærme seg det abstrakte i skulpturer som synes å gro organisk frem fra en amorf masse. Likevel ender hun i figurasjonen, enten det er vannånden Undine som skylles opp av bølgene, eller Eva som trer frem i fullendt form. Det tilsynelatende raske og røft modellerte skaper kontrast til den glatte og myke, nakne hud.

Siden hun debuterte med en byste av tegneren Finn Graff 1967, har Nina Sundbye laget en rekke portretter av kunstnere. Enten det er dansere, skuespillere eller musikere som har sittet modell, har hun grepet det karakteristiske ved den enkelte: Ketil Gudims gutteaktige smil skjuler ikke slitet det har kostet å nå til topps som danser, heller ikke Indra Lorentzens skjønnhet overskygger ballerinaens målbevissthet og viljestyrke. Og Mariss Jansons' hode formidler dirigentens konsentrerte kraft. Med sin sterke tilknytning til scenekunsten har Sundbye naturlig nok utformet statuetter som ærespriser for norsk dramatikk, teater og opera.

Nina Sundbye henter helst motiver fra fiksjonens verden, fra teater, myter og eventyr, men gjenskaper gjerne skikkelsene etter levende modell. Således har skuespilleren Svein Sturla Hungnes vært utgangspunkt for både Puck og Peer Gynt, som er laget i flere varianter. Og til Månerenen (oppkalt etter tittelrollen i Birgit Cullbergs ballett) har danseren Inger Johanne Rütter, som har tolket rollen, stått modell. Ikke bare fiktive enkeltfigurer – som en Petrusjka, en Hedda Gabler eller en Hamsuns Victoria – har inspirert Sundbye. I Moss springer en hel scene med dansende alver oss imøte i en poetisk gruppe hentet fra Shakespeares En Midtsommernattsdrøm. Og i Sandefjord er sjøguden Poseidon fremstilt stormende frem i selskap med slumrende nymfer, som han vekker på sin mandige ferd over havet.

Sundbye ble tidlig verdsatt som kunstner og innkjøpt av offentlige og private institusjoner. Med stor energi har hun utført tallrike oppdrag, både monumenter og utsmykninger. Blant de større er Kristi Himmelfart, et fem meter høyt bronserelieff belagt med gullblad, som smykker Stovner kirke. Bare innenfor et lite sentrumsområde i Oslo finnes tre av hennes statuer: Leif Juster, lang og slåpen og liksom vindskjev, vinker og favner publikum foran Chat Noir, og på sokkel utenfor sceneinngangen til Nationaltheatret tar Per Aabel et lite dansetrinn, med sitt elskelige smil om munnen, kledt i 1700-tallskostyme som Jean de France. På oppdrag av Oslo Kvinnesaksforening har hun gjenskapt Aasta Hansteen, ikke som en gammel kvinnesaksfurie, men som en pyntet christianiadame. Med mot i brystet og vett i pannen kneiser hun på Aker Brygge.

I forbindelse med feiringen av Ibsen-året 2006 i Norge og utlandet ble Nina Sundbye tildelt en rekke oppdrag: En skulptur av dikteren, stående på sin sokkel med bena i kors og hendene foldet rundt spaserstokken, ble reist foran Ibsen-museet i Oslo; i Roma ble et av utkastene til den samme skulpturen avduket i Teatro Argentino; i Grimstad ble en gammel idé om en statue av Terje Vigen endelig realisert og plassert på Terje Vigen brygge. For biblioteket i Alexandria i Egypt utførte Nina Sundbye en byste av dikteren, og for Norges Bank utformet hun reversen på en 20 kroner sirkulasjonsmynt med spesialpreg som var bankens bidrag til Ibsen-jubileet. Nasjonalbiblioteket viste vinteren 2006 en utstilling med 14 skulpturer av Nina Sundbye, alle med motiv hentet fra Ibsens litterære kvinnefigurer.

Om hennes skulptur iblant kan synes å etterstrebe det vektløse, for eksempel i en dansende Nora eller svevende Isis, så kan tegningene nærme seg det eteriske, der figurene stiger opp som i en drøm, enten det er en pas de deux fra balletten Eugen Onegin eller Racines ulykkelige Fedra hun skildrer. Til disse forestillingene har hun også laget plakat og program. Et synsinntrykk nedtegnet under en forestilling kan bearbeides og utvikles til en skulptur. Slik kan tegningene ofte utdype forståelsen av hennes billedhuggerkunst. I en klasse for seg står en serie portrettegninger utført ved morens dødsleie, som forteller om en kunstner som prøver å utforske et utilgjengelig territorium.

Nina Sundbye mottok i 2000 Oslo bys kulturpris.

Verker

    Et utvalg

  • Finn Graff, byste (bronse), 1967, p.e.
  • Hamlet dreper, skulptur (bronse), 1971, p.e.
  • Puck, statue (bronse), 1973, Oppsal skole, Oslo og Sula ungdomsskole, Langevåg
  • Månerenen, statue (bronse), 1973, Mosseporten sykehjem, Moss og Åse sykehjem, Ålesund
  • Peer Gynt, statue (bronse), 1976, Li skole, Nittedal, UiO, Bygdøy skole, Oslo og Norges ambassade, Reykjavík, Island
  • Peer Gynt, statue (bronse), 1977, Langerud sykehjem, Oslo
  • Kristi Himmelfart, relieff (bronse m/bladgull), 1979, Stovner kirke, Oslo
  • Aasta Hansteen, statue (bronse), 1985, Aker Brygge, Oslo
  • Hamsuns Victoria, statue (bronse), 1986, Forsmannskvartalet, Sandefjord
  • Hamsuns Victoria, statue (bronse), 1987, Refsnes Gods, Jeløya og Eidsvoll rådhus
  • Mariss Jansons, hode (bronse), 1989, Oslo konserthus
  • tredelt fonteneskulptur, gruppe (bronse), 1991, Moss' gågate
  • Ketil Gudim, byste (bronse), 1993, Den Norske Opera, Oslo
  • Hedda Gabler, statue (bronse) 1994, Oslo Tinghus
  • Leif Juster (Gledessprederen), statue (bronse), 1996, utenfor Chat Noir, Oslo
  • Poseidon og havnymfer, gruppe (bronse), 1996, Badeparken, Sandefjord
  • Indra Lorentzen, byste (bronse), 1998, Den Norske Opera
  • Jan P. Syse, byste (bronse), ved Château Neuf, Oslo, 1999
  • Per Aabel (som Jean de France), statue (bronse), 1999, utenfor Nationaltheatret, Oslo
  • Peer Gynt, statue (bronse), 2000, Vinstra stasjon
  • De fire vindene, gruppe (bronse), 2004, ved Haugesund rådhus
  • Henrik Ibsen, statue (bronse), 2006, Henrik Ibsens gate, Oslo
  • Terje Vigen, statue (bronse), 2006, Terje Vigen brygge, Grimstad

Kilder og litteratur

  • K. E. Harr: “Blå ballong over utstilling”, i Dagbl. 6.2.1973
  • E. Pierstorff: “Øyeblikket fanget i metall”, i Dagbl. 30.11.1979
  • K. Moe (red.): Kvinne og kunstnar, 1983
  • S. O. Hoff: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • T. Kvaale: “Aasta Hansteen, ung, stolt og modig”, i Stavanger Aftenblad 18.8.1986
  • B. Tønnessen (red. ): Norske tegnere, 1987
  • G. Hennum: “Sceneskikkelser i bronse”, i A-magasinet nr. 45/1991

Portretter m.m.

  • Byste (gips) av Sigri Welhaven, u.å.; p.e