Faktaboks

Nils Kjær
Født
11. september 1870, Holmestrand, Vestfold
Død
9. februar 1924, Son (nå Vestby), Akershus
Virke
Forfatter og kritiker
Familie

Foreldre: Skipper Nils Henrik Kjær (1833–73) og Christine Smestad (1837–1915).

Gift 26.8.1896 med lærer og oversetter Fredrikke Margrete («Maggen») Dons (5.2.1872–17.2.1956), datter av stiftsprost Fredrik Christian Dons (1836–85) og Ebba Johanne Ullmann (1843–1908; datter av Vilhelmine Ullmann, 1816–1915).

Svoger til Jens Thiis (1870–1942) og Ella Anker (1870–1958).

Nils Kjær

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Nils Kjær
Av /NTB Scanpix ※.

Nils Kjær var en norsk kritiker, dramatiker og forfatter. Han var respektert og beryktet som en av sin tids skarpeste litterære kritiker og som en bredt orientert og samfunnsbevisst essayist og forfatter. I tillegg til fem skuespill, seks essaysamlinger og enkelte noveller. Størst suksess fikk han med skuespillet Det lykkelige valg, som har tydelig brodd mot politikere.

For øvrig var han en kompromissløs individualist, så vel menneskelig som litterært og politisk. «De ser, at jeg ikke er død – det er Dem formodentlig indlysende, at jeg er født. Jeg kan oplyse Dem om, at jeg er gift. Det er min biografi.» Dette svarte Nils Kjær en gang i 1907, da den unge Olaf Bull intervjuet ham for Dagbladet og dristet seg til å spørre etter personlige opplysninger. Uttalelsen sier mye om Kjærs spesielle karakter.

Bakgrunn

Han vokste opp i Holmestrand , sammen med sin religiøse mor og to søstre. Faren døde tidlig, og sønnen husket ham ikke. Det antas likevel at Nils Kjær arvet sin språklige sans fra farssiden, der tre generasjoner sjømenn var kjent for sin raske og ironiske replikk. Faren var dessuten svært litterært interessert.

Fødebyen Holmestrand ble snart for liten for en begavet ungdom som Nils Kjær. Etter fullført examen artium reiste han 1890 til hovedstaden for å studere. Universitetsstudiene resulterte i anneneksamen 1892, og dermed var Kjær ferdig med alle offentlige institusjoner. Etter dette ønsket han å leve som fri skribent og iakttaker, som en uavhengig sjel i opposisjon til samfunnets vedtatte idealer. «De eneste frie mennesker i enhver tid er de, som har befriet seg for tidsaanden,» slik han skrev i et senere essay. Dette livssynet kom til å prege ham livet igjennom, på godt og vondt. «N. K. ligner en kaktus med alle piggene ut ... men av og til skyter kaktusen roser,» som forfatteren Bernt Lie sa om ham.

Kjær ble snart et etablert navn i hovedstadens intellektuelle miljø, som redaksjonssekretær i tidsskriftet Kringsjaa og som forfatter av artikler og essays både der og i Dagbladet. Allerede som 21-åring gjorde han seg bemerket med sin humor og sitt kritiske vidd med en artikkelserie i Dagbladet rettet mot tidens «dekadent-litterater», trette unge forfattere med lite talent og mye fritid. Selv var han ikke blant disse, sin utsvevende livsstil til tross.

Kjær vanket i et utpreget urbant miljø, bestående av frilynte kunstnere og litterater med høy alkoholbruk. Kritikeren Carl Nærup var ledende i kretsen, og Nils Collett Vogt, Gunnar Heiberg, Jens Thiis og Sven Elvestad var blant de mange som deltok i sosialt samvær på byens kafeer. I kunstnermiljøer gikk de under navnet «pjolterintelligentsiaen». Politisk sett var de generelt konservative, om ikke nødvendigvis i tradisjonell forstand. Nils Kjær var radikal i sitt angrep på demokratiet og de fremskrittsvennlige kreftene i tiden, «modernitet og amerikanisme», som han kalte det, mens han senere i livet bekjente seg sterkere til kristne verdier og ble grepet av mer reaksjonære politiske strømninger.

Forfatterskap

Sakprosa

1895 kom hans første bok, Essays. Fremmede forfattere, hvorav de fleste tekstene var publisert i Dagbladet og Kringsjaa. Alt her viste Kjær seg som en elegant prosaist og boken ble relativt godt mottatt av både kritikere og publikum. Mange merket seg forfatterens klare og kraftfulle språk, hans store kunnskaper og kritiske sans.

Tematisk sett spenner han svært bredt, fra bitende satire til de vareste natur- og stemningsskildringer, via petiter om alt fra sjøormer og maur til sigaretter og jordbruk. Uavhengig av tema merkes alltid en sterk grad av engasjement, en tydelig humanistisk bevissthet i de forskjelligste sammenhenger. Nils Kjær er likevel med rette blitt omtalt som mer kritisk enn egentlig skapende. «Kjær er en utpreget negativ Natur, der har mest at sige om denne Verdens Daarligheder,» skrev en gang Øvre Richter Frich om ham, vel og merke i positiv forstand – i tråd med tidens kulturkritiske tendens.

1896 giftet han seg med «Maggen» Dons, som vanket i samme litterære miljø. Hun hadde gått på tantens, pedagogen og kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsens skole, og onkelen var skolemannen og politikeren Viggo Ullmann. Samme år reiste ekteparet på den første av en rekke lengre utenlandsreiser. De oppholdt seg i årenes løp i Italia, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Danmark, og særlig Firenze gjorde sterkt inntrykk på Nils Kjær. Han respekterte italienernes avslappede livsstil, deres ro og verdighet. I det offentlige Norge derimot, i «det lille lukkede land» med hans egne ord, fantes ingen slik ro og enkelhet. Han elsket naturen og sommeren i Norge, og skrev mye om dette. Men den norske mentaliteten var ham fremmed.

1898 utkom Kjærs andre bok, Bøger og Billeder. Kritiske Forsøg og han ble far til datteren Ebba Christine. Samtidig redigerte han en utgivelse av Holbergs komedier, og hans navn begynte nå å få en viss tyngde.

1899 ble han oppfordret til å melde seg som kandidat til et professorat ved universitetet, men stillingen passet ham dårlig. «For å være professor, må en ha anlegg som samfunnsstøtte, og det har ikke min mann,» uttalte Maggen Kjær. Det meste av sakprosaen hadde først vært publisert i pressen, og man kan undre seg over at en så talentfull skribent ikke maktet å skape et større hovedverk. Han var selv oppmerksom på dette forholdet, men følte seg mest knyttet til de små formater. En usunt liv med risikopreget alkoholbruk gjorde nok også sitt her.

Kjær valgte heller å fortsette å livnære seg på fri basis, tilknyttet aviser som Morgenbladet og Aftenposten (1909-1921) og Verdens Gang, senere Tidens Tegn. Han skrev reisebrev fra inn- og utland, deltok helhjertet i debatter og polemikker, anmeldte teater og litteratur og kommenterte aktuelle temaer i tiden. Han gjorde grundig narr av alkoholforbudet.

Han gikk sterkt inn i språkdebatten med ønske om å redde riksmålet fra nynorsk og språklig samling, av Kjær omtalt som «rampefornorskning». Flere forkjempere for den såkalte samnorsken, blant dem Moltke Moe, var dessuten sterke tilhengere av det nasjonale prosjekt rundt århundreskiftet og påkalte Kjærs vrede også i denne sammenheng.

Kjær hadde spesielt lite til overs for «skiløperen» Fridtjof Nansen og hans kjernesunne nasjonale kultursyn. Kjær leverte mange litterære spark i den retning, blant annet i sitt berømte reisebrev Vestlandsreise fra 1909, der begrepet «Vestlandsfanden» introduseres. På den annen side var det mange som så det som en ære å bli gjenstand for Kjærs offentlige spott. Så anerkjent og respektert var han, og så elegant formulert var hans litterære utfall. Som regel, i alle fall.

Særlig politikk og Storting ble gjenstand for hans dypeste avsky. Partipolitikk, byråkrati, lover og regelverk, alt dette var egnet til å temme skaperkraft og fremme middelmådighet, mente han. «Det er på tide, at vi nordmænd begynder at le lidt af lovene. Ikke af alle, gudbevares, men af de 99 prosent,» som han skriver i essaysamlingen Svundne somre (1920). Statsminister Gunnar Knudsen ble også hudflettet av Kjær under den første verdenskrig, som stupid og overflødig, en såkalt «luxuspolitiker» som gjorde mer skade enn nytte. Skjønt, samfunnsnytte i tradisjonell forstand var aldri blant Kjærs idealer.

Etter den første verdenskrig beveget Kjær seg politisk sett langt mot høyre. Han var på reise med kona Margrethe og Sven Elvestad i Toscana våren 1921 hvor det brøt ut harde gatekamper mellom fascister og kommunistger. Kjære uttrykte i norske aviser respekt for Mussolini og viste antisemittiske trekk.

Dramatikk

Som dramatiker debuterte Kjær med tragedien Regnskabets dag (1902). Den dypeste stemningen er vemodig erkjennelsesglede: kunstnerens halvt grusomme, halvt medlidende trang til å se at det som må skje, også skjer. Svakere i bygning og helhetsvirkning er Mimosas hjemkomst (1907).

Kjær fikk stor suksess med komedien Det lykkelige valg (1913), som ble oppført på en rekke nordiske scener. Stykket har tydelig brodd mot politikere, og stortingsmann Celius står som selve symbolet på det selvgode og pompøse i politikken.

Også det religiøst pregede dramaet For træet er der haab (1917) har vist seg som et godt scenestykke. Det er også oppført som hørespill.

Andre utgivelser

To noveller kom i 1907 under tittelen Det evige savn. Samlede skrifter i fem bind kom i 1921. En en samling av hans skuespill ble utgitt i Teater i 1921–1922. Ny samlet utgave av Epistler kom i 1949. Kjær besørget også en utgave av Ludvig Holbergs komedier (1898–1899). Sammen med Marcus Grønvold oversatte han Miguel CervantesDon Quijote (to bind, 1910–1918).

Siste år

Sine to siste år tilbrakte han sammen med sin kone ved Son i Akershus, med sviktende humør og helbred. «Jeg var aldri en Guds gave blant poeter, men jeg var poet!» uttalte han på dødsleiet.

Portretter

  • Tegning av Christian Krohg, 1896; personlig eie, gjengitt i VG samme år
  • Maleri av Ørnulf av Fjordene Salicath, 1915; gjengitt i N. Kjær: Ukjente epistler (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Maleri av Henrik Lund, utstilt 1917; personlig eie
  • Maleri av den samme Henrik Lund; personlig eie
  • Soldyrkeren, minnesmerke (bronse; ikke portrett) av Arne Durban, 1952; ved Holmestrand Museum
  • Portrett av ukjent fotograf, ukjent år; gjengitt i Studentene av 1890, 1915

Utgivelser

Essays

  • Essays. Fremmede Forfattere, 1895
  • Bøger og Billeder. Kritiske Forsøg, 1898
  • I forbigaaende 1903
  • Smaa epistler 1908
  • «Vestlandsreise», i VG 1909
  • Nye epistler (1912)
  • Svundne somre. Epistler og artikler, 1920
  • Samlede skrifter, 5 bd., 1921–22
  • Siste epistler (posthumt) 1924
  • Epistler, (posthumt) 1949
  • Ukjente epistler, redaktør B. H. Evandt, Holmestrand 1995

Skuespill

  • Regnskabets Dag. Skuespil i tre Akter, København 1902
  • Mimosas hjemkomst (1907)
  • Det lykkelige valg. Komedie i fem akter, 1913
  • For træet er der haab – . Tragikomedie i to akter, 1917

Andre utgivelser

  • utgiver av Ludvig Holbergs Comedier, 1898
  • Det evige Savn. To Noveller, København 1907
  • «Vestlandsreise», i VG 1909
  • Oversettelse av M. de Cervantes Saavedra: Don Quijote (sm.m. M. Grønvold), 2 bd., 1910–18
  • Samlede skrifter, 5 bind, 1921–22

Litteratur

  • Studentene av 1890 (også Maggen Kjær), 1915, 1942
  • S. Hoel: «Nils Kjær», i Samtiden 1924, s. 73
  • N. C. Brøgger: biografi i Norsk biografiske leksikon, bind. 7, 1936
  • Ø. Ree: «Små minner om Nils Kjær», i Samtiden 1938, s. 333
  • H. Noreng: Nils Kjær. Fra radikal til reaksjonær, 1949
  • M. Kjær: Nils Kjær og hans samtidige, 1950
  • F. Bull: «Nils Kjær – en sommerens sanger på prosa», i Aftenposten. 7.7.1952
  • N. Kjær: Ukjente epistler (se ovenfor, avsnittet Verker)

Faktaboks

Nils Kjær
Historisk befolkningsregister-ID
pf01052134000676

Kommentarer (2)

skrev Øystein Tvede

Her er det vel blitt noe rot i formateringen?

svarte Erik Bolstad

Det har du heilt rett i, eg har retta det no. Takk for melding!

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg