Nikolai Ulfsten var en av sin samtids mest anerkjente landskapsmalere, men døde tidlig. Han er særlig kjent som Jærens og Listas maler, og hans vakre landskapsbilder karakteriseres av store flater, lange linjer og en delikat koloritt som betoner gråtonene. Mindre kjent er hans bilder med motiver fra en reise til Egypt, hvor han utforsker ørkenlandskapet og lyset i Nord-Afrika.
Kjøpmannssønnen Nicolay Martin Nielsen vokste opp i Bergen, og hans anlegg for tegning gjorde at han tidlig ble anbefalt å utvikle sitt talent. Han ønsket å bli elev av Anders Askevold, men ble av ham frarådet å forsøke seg på en karriere som kunstner. Etter en kortere periode som elev av stillebenmaleren Frants Bøe reiste han høsten 1873 til Christiania, hvor han ble elev ved Knud Bergsliens og Morten Müllers malerskole under landskapsmaleren Peder Thurmann. Høsten 1874 gjorde han et forgjeves forsøk på å bli tatt opp som elev ved kunstakademiet i Düsseldorf, og han drog derfor videre til Karlsruhe, hvor han våren 1875 ble opptatt ved Die Grossherzogliche Badische Kunst-Schule. Figurmaleren Karl Gussow ble hans lærer, men da denne fikk ny stilling i Berlin, ble nordmannen Hans Frederik Gude, som hadde vært professor i Karlsruhe siden 1864, Ulfstens nye lærer.
Forholdet til Gude skulle bli svært viktig for Ulfstens kunstneriske utvikling. Gude hadde utviklet sitt landskapsmaleri i stadig mer realistisk retning, og det var han som anbefalte Lista og Jæren som motiver. Det var også Gude som foreslo et navneskifte; etter hans mening var det nemlig for mange norske malere som bar navnet Nielsen. Den unge maleren skiftet derfor ved kongelig resolusjon i april 1876 sitt etternavn til Ulfsten, etter farsslektens hjembygd Ulstein på Sunnmøre.
Ulfstens landskapsmaleri ble videreutviklet gjennom opphold på Skagen, hvor kontakten med kunstnermiljøet gav viktige impulser, og et opphold i Paris 1877–78 utviklet hans kunst i mer realistisk retning. I de rene lyse fargene, gråtonene og skissepreget kan man finne trekk fra blant annet Barbizon-skolen og Bastien-Lepage. Ulfsten ble aldri en av de virkelig radikale realistene. Hans malerier er frie i komposisjonen, gjerne basert på blyantskisser, men de er ikke bundet av den radikale realismens krav om å feste et utsnitt av virkeligheten til lerretet. Han forbeholdt seg retten til å komponere landskapet som han ville. Kanskje finner man grunnen til hans popularitet i samtiden nettopp i dette at han klarte å kombinere de nye retningene i kunsten med det tradisjonelle landskapsmaleriet.
Ulfsten ble stadig innkjøpt, både til offentlige samlinger og av private, og han stilte ut i både inn- og utland, blant annet ble han antatt på Salonen i Paris flere ganger. Etter hans tidlige død ble hans kunst nærmest glemt, og det er først i de senere år at han igjen har fått ny anerkjennelse.
1879–80 foretok Ulfsten en reise til Egypt, og inntrykkene derfra resulterte i en serie bilder som utforsker det særegne landskapet og lysvirkningene i Kairo-området. Orientalismen var en svært populær kunstretning blant kunstnere og publikum i Europa, og Ulfsten var en av ganske få norske kunstnerne på 1800-tallet som reiste til Midtøsten og arbeidet med motiver derfra. Noen egentlig orientalist ble han ikke, men det er neppe tvil om at denne “orientalistiske episoden” forløste nye sider ved hans talent. Flere av bildene er malt år etter reisen, på grunnlag av skisser.
Ulfsten fikk 1880 diagnosen tuberkulose og ble gradvis dårligere. En reise til Istanbul våren 1881 var ment å skulle bedre helsen, men hadde nok bare en kortvarig effekt. Han malte bokstavelig talt helt til det siste, og det fortelles at han fikk malersakene brakt til sengen hvor han arbeidet til penselen falt ut av hånden hans. Han døde julaften 1885, bare 31 år gammel. 1886 arrangerte hans venner, med Christian Krohg i spissen, en minneutstilling i Kristiania Kunstforening. Inntekten fra utstillingen gikk til enken, og utstillingen ble svært godt mottatt av kritikerne.
Hovedkilden til Ulfstens liv er hans kunst; det er bevart mer enn 150 malerier, pluss tegninger og skissebøker. Dessverre finnes det minimalt med annet kildemateriale, som brev og andre dokumenter. Hild Sørbys bok om kunstneren, utgitt 1997, vurderte hans kunsthistoriske betydning i realismens tidlige fase i norsk kunst, og har bidratt til å gi ny kunnskap om Ulfsten og hans kunst.