Niels Laache ble formet av to ledende strømninger i siste del av 1800-tallets norske kirkeliv: legmannsbevegelsen og den politisk-religiøse konservatisme. Det var dette som preget hans geistlige karriere og gav ham fremtredende posisjoner.
Laache vokste opp på gården Låke ved Jessheim, og etter den eldre brorens død var det farens ønske at han skulle overta gården. Men Niels viste tidlig boklige interesser, og etter en religiøs vekkelse i tenårene leste han privat til examen artium (1855) og begynte å studere teologi. Som student ble han påvirket av Gisle Johnson og hans pietistiske bevegelse. Etter teologisk embetseksamen 1858 ble Laache året etter engasjert av Christiania Indremissionsforening, som var dominert av Johnson. Foreningen ville intensivere misjonsarbeidet og hindre separatistisk virksomhet. Laache holdt bibellesninger mot mormonerne i Christiania 1859, men han konsentrerte seg snart om husbesøk, samtalemøter og sjelesorg. Som “indremisjonær” slet han seg ut og måtte reise tilbake til farsgården 1861. Han fortsatte dog som redaktør for indremisjonsbladet For Fattig og Riig, som med et opplag på 5000–6000 eksemplarer gjorde ham landskjent som oppbyggelig forfatter.
Laache avla praktisk-teologisk eksamen 1863, og etter fire år som stiftskapellan i Trondhjems stift ble han 1868 utnevnt som Steinkjers første sogneprest. Her fortsatte han med religiøst vekkende virksomhet i forståelse med den lokale indremisjonen, samtidig som han deltok i lokalpolitikk, sosialt arbeid og forlikskommisjon. Laache var kirkepolitisk aktiv på biskop Grimelunds stiftsmøter, der han argumenterte for kirkens “indre frihet”. 1878 ble han utnevnt til sogneprest i Eidanger. Der fortsatte han med samme virksomhet som i Steinkjer. Folk kom langveis fra for å få hans sjelesorg og religiøse råd. Laache var i disse årene meget aktiv som forfatter av oppbyggelige skrifter. Det mest kjente av dem var Husandagts-Bog (1883), som kom i svært mange opplag. I sitt forfatterskap var han tydelig påvirket av den nyevangeliske bevegelsen og den svenske presten Carl Olof Rosenius.
1883 ble Laache sogneprest i Arendal, men allerede samme høst ble han utnevnt til biskop i Trondhjems stift. Utnevnelsen skyldtes neppe hans teologiske eller administrative begavelse, men hans nære bånd til den konservative delen av det vakte legfolket. Han var dessuten den avtroppende biskop Grimelunds uttrykte favoritt. Typisk for Laaches arbeidsstil var at han straks publiserte et vekkende “sendebrev” til menighetene, og arrangerte en rekke samtalemøter med presteskap og legfolk. Som biskop opprettholdt han gode relasjoner til legmannsbevegelsen, men markerte også betydningen av sakramentene og det geistlige embete. Han oppfattet en organisert indremisjon som den beste kontroll med legmannsvirksomheten. I en rekke konflikter mellom indremisjonsfolk og grundtvigianske prester opptrådte han likevel vaklende og til dels uklart, og han opplevde etter 1884 at regjeringen flere ganger gikk imot hans råd med hensyn til presteansettelser. 1885 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Laache var og forble en “indremisjonær” – “vel bekjendt for sin Interesse for og Kjærlighed til Herrens Riges Udbredelse”. Dette var mange enige i. Mer delte var oppfatningene om han maktet det ansvaret som hans karriere gav ham. “Han saa ikke just ud som en Biskop,” skrev stiftskapellan Hans Smith da Laache døde 1892. Det var det nok også mange som var enige i.