Faktaboks

Nicolay Lysholm
Født
1. februar 1761, Trondheim, Sør-Trøndelag
Død
18. desember 1814, Trondheim
Virke
Kjøpmann og industrigründer
Familie
Foreldre: Kjøpmann og kanselliråd Henrik Nicolaysen Lysholm (1724–70) og Anna Catharina Tønder (1735–1804). Gift 17.9.1787 med Martha Angell Bernhoft (12.3.1764–15.7.1826), datter av sogneprest Jørgen Christophersen Bernhoft (1718–68) og Anna Elisabeth Plathe (1738–1816). Bror av Johan Mølmann Lysholm (1763–1839); far til Jørgen Bernhoft Lysholm (1796–1843).

Nicolay Lysholm tilhørte en av Trondheims ledende slekter og var en stor kjøpmann og en initiativrik industripioner og gründer. Han fikk imidlertid ikke selv større utbytte av sine initiativer.

Familiemiljøet var kultivert og ressurssterkt. Lysholms far døde da gutten var 9 år gammel, og moren giftet seg med kjøpmann, justisråd Alexander Hammond Friedlieb. Sammen med broren Johan oppholdt Lysholm seg utenlands fra han var 9 til han var 21 år. Han gikk først på skole i Flensburg, hvor han bodde hos en av lærerne på gymnasiet i byen. Deretter skaffet han seg praksis som kjøpmann ved å arbeide i fire år på kontoret i et av Hamburgs handelshus. Mens han var i Hamburg, ble han kjent med flere kjemikere, og dette stimulerte ham til hans senere virke som industrigründer.

Lysholm vendte tilbake til Trondheim og gikk inn som kompanjong i stefarens firma. Ved Friedliebs og hans kompanjong Paul Bahnsons død ble Nicolay og Johan M. Lysholm eiere av firmaet. Johan Lysholm ble firmaets leder, da Nicolay Lysholm var mer interessert i å drive industrielle foretak.

1791 grunnla Lysholm et større industrianlegg i Devlehavn øst for Trondheim. Det usedvanlige gode sildefisket i 1790-årene gjorde at brødrene kunne utvinne sildolje industrielt. Anlegget i Devlehavn var Norges første i sitt slag, men sildekokeriet ble ingen stor suksess, da råstofftilgangen var ustabil. Dessuten likte folk flest dårlig at man brukte gudsgaven, silda, til olje. Det ble sett på som en synd. Nicolay Lysholm var imidlertid svært interessert i sild som råstoff og skrev selv et verk om dette, Tanker hvorledes Sildefisket med Tiden kunde blive mere betydeligt og til langt større Nytte end hidindtil.

Lysholm kjøpte etter hvert ut sine medinteressenter og bygde deretter fabrikken om, slik at det kunne produseres såpe, pottaske, fargestoffer, alkalisk salt, tangaske og salpeter. Fabrikken stod ferdig ved årsskiftet 1806–07 og hadde kostet 40 000 riksdaler. Det var lagt opp til storstilt foredling av naturprodukter ved hjelp av stamping, destillering og kalsinering.

Christen Pram beskrev fabrikken utførlig og var mektig imponert av den. Han beskriver både Nicolay Lysholm og hans bror som “[...] ualmindelige fortræffelige Mennesker”. Fabrikkanlegget, som fikk navnet Lysholmsminde, var et nyskapende foretak i Norge og vakte stor oppmerksomhet i samtiden.

Like etter at fabrikken stod ferdig, begynte trengselsårene som følge av krigstilstanden i Europa. Dette gjorde at fabrikken aldri ble lønnsom, og det var dessuten vanskeligheter med å finne frem til en faglig forsvarlig ledelse. 1828 ble fabrikken solgt til Nicolay Lysholms sønn Jørgen Bernhoft Lysholm for å innfri en gjeldspost til staten, men da var Lysholm selv for lengst død. Sønnen fortsatte såpeproduksjonen.

Lysholmsminde var solid bygd, og flere av husene gjorde senere tjeneste som lyststeder.

Nicolay Lysholm var innehaver av rangtittelen justisråd, og fra 1788 var han stadshauptmann (kommandant) for borgervæpningen i Trondheim.

Verker

  • Tanker hvorledes Sildefisket med Tiden kunde blive mere betydeligt og til langt større Nytte end hidindtil for den fiskende Almue her i Stiftet, Trondheim 1792

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 3, 1892
  • O. Schmidt: “Fabrikkerne Lysholmsminde”, i Trondhjemske samlinger, ny rk., bd. 3
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, Trondheim 1996
  • S. Supphellen: Innvandrernes by, bd. 2 av Trondheims historie 997–1997, Trondheim 1997
  • K. Mykland: Fra Søgaden til Strandgaten, bd. 3 av Trondheims historie 997–1997, Trondheim 1997
  • S. Guttormsen: Lystgårdene på Lade, Trondheim 2002