Faktaboks

Nico Hambro
Nicoline Christine Hambro
Født
1. januar 1861, Bergen
Død
9. mai 1926, Bergen
Virke
Kvinnesakspioner
Familie
Foreldre: Malermester Niels Andreas Harbitz (1824–85) og Elisabeth Christine Harbitz (1821–92). Gift 14.5.1880 i Bergen med skolebestyrer Edvard Isak Hambro (3.7.1847–28.9.1909; se NBL1, bd. 5), sønn av kjøpmann, fabrikkeier Carl Joachim Hambro (1813–73) og Angelique Cathrine Bull (1813–99). Mor til Elise Hambro (1881–1966) og Carl Joachim Hambro (1885–1964).

Nicoline Hambro – eller Nico, som hun alltid ble kalt – var initiativtaker til og aktiv deltaker i Bergen kvinnesaksforening og Bergens sedelighetsforening gjennom mange år. Nasjonalt gjorde hun seg gjeldende som leder for Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) 1916–22.

Nicoline Harbitz vokste opp i Bergen som det yngste av fire barn. Malermesterhjemmet huset dessuten både bestemoren, en losjerende enkemann, malerlærlinger og tjenestepiker, og dette mangfold av menneskeskjebner gav et godt grunnlag for å utvikle hennes livlige gemytt og sosiale engasjement. Det var en ganske forskjellig oppvekst fra den hennes mann, Edvard Isak Hambro, hadde hatt. Hans viktigste barneår var tilbrakt i relativ ensomhet i Fotlandsvåg og med en aldrende bestefar i Bergen. Han ble en innadvendt, men lysende intellektuell begavelse, og 1878 etablerte han Hambros privatskole, som etter hvert fikk ry som byens beste.

Nico og Edvard giftet seg 1880, og fra første stund deltok den unge fruen aktivt i skolens indre sosiale liv. Ektefellene utfylte hverandre godt; han tok seg av de faglige og pedagogiske oppgaver, hun administrerte det sosiale liv og gjorde sitt for at elevene skulle trives. Da Hambros etter hvert begynte å ta aktivt del i den skolepolitiske debatt, var holdningene til pikers utdannelse preget av et tradisjonelt komplementært kjønnsrollesyn snarere enn av radikale likestillingsteorier.

Nico Hambro ble en aktiv kvinnesakskvinne. Hun spilte en sentral rolle ved opprettelsen av Bergen kvinnesaksforening (1885) og Bergens sedelighetsforening. Hun hadde en rekke foreningsverv og kommunale tilsynsverv. Johan Hambro karakteriserer i biografien over C. J. Hambro bestemoren som et menneske som med utrettelig glød og ukuelig overbevisning kastet seg ut i sine mange “saker”: Bekjempelse av den offentlige usedelighet, leseværelse for dampskibspiker, trengende syerskers landopphold, Magdalenehjemmet for prostituerte, kvinners nattely og arbeidshjem, kvinnelig politi og fattigpleien var noen av de saker og foreninger der hun hadde sentrale verv. Sakene gav henne en lang karriere i kvinnebevegelsen, men de gav hennes barn liten glede, hevder sønnesønnen.

Da Nico Hambro tiltrådte som leder for Norske Kvinners Nasjonalråd 1916, et verv hun hadde til 1922, karakteriserte bladet Husmoderen henne som “en fin personlighet, taktfuld, elskværdig, klok og forstaaelsesfuld, en der i kraft av 'das ewig weibliche' med intuitiv evne paa et øieblik klarer det som en mand i kraft av sin logik maa bruke nætter og dage for at finde ut”.

I drakampen om “das ewig weibliche” var Nico Hambro tradisjonell – hun konsentrerte sin innsats om hjemmet og skolen, men hennes engasjement og overskuddsenergi brakte henne også ut over hjemmets rammer. Ikke minst sedelighetssaken i dens mange avskygninger førte henne både opp på talerstolen og ut i offentlige og private verv. For henne var dette den egentlige kvinnesak; “kravet til sedelig renhed er grundakkorden i kvindens væsen,” hevdet hun i et foredrag, og dette vesen måtte nå få komme til sin rett i samfunnet, både gjennom kvinnelig adgang til samfunnets offentlige virke og gjennom mennenes farvel til dobbeltmoralen.

Nico Hambros sosiale engasjement stod solid plantet innenfor en filantropisk tradisjon, men som initiativtaker til NKNs sosiale kurser fra 1920 ble hun pioner for en sosial bevegelse som også pekte fremover mot velferdsstatens sosialomsorgssystem. Disse kursene ble nemlig forløperen for våre sosialhøyskoler.

Verker

  • Sedelighedssagen og de unge, Foreningen mod den offentlige usedelighed. Skrifter 10, Bergen 1899
  • Bergens kvindesaksforenings 25-aarsberetning, Bergen 1910
  • Bergens kvindesaksforenings virksomhet 1910–1925, Bergen 1925
  • Overs. Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr, 1919

Kilder og litteratur

  • D. Merlees: “Bergens kvindesagsforening 1885–1914”, i Høeg&Mørck, bd. 1, 1914, s. 85–89
  • M. O. H. (sign.): “Fru Nico Hambro – den nye formand i N.K.N.”, i Husmoderen 14.10.1916
  • biografi i With, 1920
  • Norske Kvinners Nasjonalråd 25 år, 1929
  • H. Seip: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • A. Caspari Agerholt: Den norske kvinnebevegelses historie, 1937/1973
  • J. Hambro: C. J. Hambro. Liv og drøm, 1984
  • A. Moksnes: Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, 1984
  • E. Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, 1996