Faktaboks

Narve
Død
16. oktober 1304, Bergen med gravplass i den store Kristkirken
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent
Virke
Biskop og kongelig rådgiver
Familie
Foreldre er ikke kjente.

Narve satt på bispestolen i Bergen i et godt kvartsekel. Som biskop i rikets hovedstad og nabo til kongsgården på Holmen (nå Bergenhus) stod han i nær kontakt med den kongelige riksstyringen og tilhørte etter alt å dømme det kongsrådet som trådte klarere frem som en institusjon fra 1280-årene.

Narve var dominikaner og dermed velutdannet, muligens med utenlandsstudier bak seg. Som ordensgeistlig kunne han ikke velges til biskop på vanlig kanonisk måte. I stedet ble han “postulert” av det bergenske domkapitlet, dvs. at paven ble bedt om å utnevne ham. Dette er påfallende, i og med at forholdet mellom domkapitlet og dominikanerne i Bergen var meget spent. Forklaringen er trolig at kong Magnus Lagabøte, med sitt nære forhold til tiggerordnene, brukte sin innflytelse til fordel for Narves kandidatur. Narve ble vigslet til biskop 1278.

I den bitre striden som brøt ut mellom formynderregjeringen for kong Eirik Magnusson og erkebiskop Jon Raude etter kong Magnus' død 1280, ser det ut til at biskop Narve opptrådte lojalt mot sin erkebiskop, i og med at han 1281 kunngjorde Jons bannlysing av ledende menn i formynderregjeringen. Etter at Jon var død i landflyktighet 1282, må Narve ha nærmet seg den kongelige rådsregjeringen. Han utstedte traktatvidisser (rettkjente kopier) i rådets interesse 1283–84 og var 1285 sendemann til Sverige og Danmark sammen med rådets fremste mann, den bannlyste baron Bjarne Erlingsson. Etter rådets instruks var deres oppgave å søke fred og forlik i den åpne striden som var brutt ut mellom de tyske sjøstedene og det norske kongedømmet. Dette tyder på at Narve nå, som den eneste norske biskop, tilhørte rådskretsen.

Narve fortsatte å tjene kong Eirik så lenge denne levde, og han ledet gesantskapet som 1290 førte kongsdatteren Margrete, “the Maid of Norway”, over havet for å overta Skottlands trone og ekte den engelske tronarvingen. Det var i hans armer jomfruen døde på Orknøyene samme år. Som takk for Narves tjeneste gav kongen ham til underhold Toska i Nordhordland (i eldre forskning misforstått som Torsken i Senja) og skjenket ham på dødsleiet 1299 full eiendomsrett til denne gården.

Påtrykk fra konge og råd lå nok bak da domkapitlet i Nidaros 1284 postulerte Narve til ny erkebiskop etter Jon Raude, men postulasjonen ble motarbeidet i kirkelige kretser og kassert av en pavelig oppnevnt norsk undersøkelseskommisjon. Sagaen om den islandske biskop Arne Torlaksson fremholder at Narve neppe var den rette mann i et så høyt sete. Det avgjørende var nok frykt for at hans tilknytning til den kongelige regjeringskretsen ville hemme ham som forsvarer av kirkelige rettigheter. At han ellers var en dyktig prelat, synes å fremgå av at han 1297 ble oppnevnt til pavelig dommer i den striden som var brutt ut mellom den nye erkebiskopen, Jørund, og hans domkapittel. Som utøver av den kirkelige domsmyndighet i sitt bispedømme tok Narve, i samsvar med Landsloven, en fornuftig avgjørelse i striden mellom Lyse kloster og andre grunneiere om laksefisket i Oselva. Og det ser ut til at han som administrator begynte å føre en kopibok over utgående brev og andre dokumenter av betydning for bispesetet, et arbeid som fikk større omfang under hans etterfølgere Arne og Audfinn.

Det lyktes ikke Narve å bedre forholdet mellom det bergenske domkapitlet og dominikanerne, som gikk presteskapet i næringen som sjelesørgere. På et prestemøte i Eirik Magnussons regjeringstid forbød korsbrødrene folk å huse dominikanere, kalle dem til sykebesøk og gi dem almisser. Narve kalte dette forbudet tilbake, men korsbrødrene gikk videre og truet alle prester som viste dominikanerne vennskap, med avsettelse. Likevel unngikk Narve, i motsetning til erkebiskop Jørund og biskop Arne i Stavanger, å havne i uforsonlig strid med sitt domkapittel. Han hadde sikkert kapitlet med seg da han omkring 1300 tok vitner på de tyske vintersitternes tiendeplikt i Bergen og fikk kongens syslemann til å tvinge en av dem til å betale.

Narve viste seg fortsatt imøtekommende overfor kongedømmet etter at Håkon 5 var kommet på tronen 1299. 1303 skjenket han i samråd med sitt kapittel Fana kirke til kannikene ved kongens kapell Apostelkirken i kongsgården i Bergen. Tydeligvis ble han som før regnet til kongens råd, men nå sammen med de øvrige norske biskopene.

Narve døde 1304, trolig i Bergen, og ble sannsynligvis begravd i den store Kristkirken, i og med at dominikanerne tvistet med domkapitlet om inntektene av begravelse og gravsted, og tapte.

Kilder og litteratur

  • RN, bd. 2–4
  • Árna saga biskups, utg. av Guðrun Ása Grímsdóttir, Islenzk fornrit, bd. 17b, 1999
  • L. Daae: “Om Bergens Bispedømme i Middelalderen”, i HT, rk. 4, bd. 1, 1901
  • O. Kolsrud: “Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen”, i DN, bd. 17B, hf. 1, 1913
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • C. Joys: Biskop og konge. Bispevalg i Norge 1000–1350, 1948
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • d.s.: Bergen bys historie, bd. 1, 1982
  • A. E. Tryti: Kirkeorganisasjonen i Bergen bispedømme i første halvdel av 1300-tallet, utrykt h.oppg. UiB, 1987