Nanna Holmboe
Foreldre: Rektor Hans Holmboe (1798–1868) og Welgjerd Endriette Løberg (1805–1889).
Gift 5.6.1862 i Bergen med skolebestyrer, sjømanns- og fengselsprest Johan Cordt Harmens Storjohann (1832–1914).
Søster av Jens Andreas Holmboe (1827–1876); kusine av Conrad Holmboe (1828–1923); mor til Marie Michelet (1866–1951); svigermor til Simon Michelet (1863–1942).
Nanna Storjohann var en norsk sedelighetsforkjemper. Hun hadde et stort humanitært engasjement og arbeidet blant kvinner som satt i fengsel, med faste besøk og oppfølging når den innsatte ble satt fri.
Etter hennes død ble en del av hennes arbeid videreført av Ólafia Jóhannsdóttir, som i 1912 grunnla et herberge for kvinner under navnet Nanna Storjohanns Minde.
Nanna Holmboe vokste opp i rektorboligen på latinskolen i Bergen. Det holmboeske hjem var preget av farens arbeid på skolen og i den lokale politikken i Bergen, men også av en mor som spilte en sentral rolle i Bergens selskapsliv. Her vanket kjente personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Lyder Sagen, og Nannas omgangskrets i ungdomstiden omfattet blant andre Suzannah Thoresen (som senere ble Henrik Ibsens hustru), Edvard Griegs søstre Benedikte og Elisabeth, den senere statsminister Johannes Steens søstre, samt flere av de sentrale kulturpersonligheter i Bergen.
I 1862 giftet Nanna seg med teologen Johan Storjohann. Fra 1868 bodde de i Storbritannia, hvor Storjohann bygde opp den nyopprettede Sjømannsmisjonens stasjon i London. Mens mannen bygde sjømannskirken, tok Nanna seg av de mange gjestene som kom til den norske stasjonen. De fleste tilhørte kretsen av misjonsfolk, men Nannas datter Marie Michelet syntes likevel det var mest stas med de «virkelige sjøfolk» som kom innom hjemmet.
Etter fire år i London flyttet familien til Christiania, hvor Storjohann ble engasjert i kirkelig og misjonsrelatert arbeid. Det ser ut til å ha vært et kontrastfylt hjem de fikk i bedehuset Hauges Minde på Grünerløkka. Johan Storjohann var streng og pietistisk i sin holdning til familien. Det var han som satte restriksjonene, og han likte for eksempel ikke at døtrene pyntet seg. Nanna Storjohann var på mange måter den rake motsetning. Hun var meget musikalsk, og hennes omgangskrets skaffet familiens ungdom litt moro med dans og annen underholdning, forteller Marie Michelet i sin selvbiografi. Ofte forhandlet hun med sin mann for å gi barna en større frihet enn det han mente var riktig.
Nanna Storjohann hadde en konservativ innstilling og var meget kritisk til samtidens kvinnesaksbevegelse. Men under den stormende moraldebatten som fant sted i 1880-årene, synes det som om hun gjennomgikk en forandring. Damer tilhørende det gode borgerskap skulle helst ikke ha kjennskap til lives mørke sider, og Nannas egen mann avviste at kvinner skulle delta i det offentlige liv på noen som helst måte. Særlig advarte han mot at «kyske kvinner» skulle engasjere seg i det arbeidet mot usedelighet som kom i fokus på denne tiden. Den norske sedelighetsforening hadde oppstått i 1882 i kretser som stod Arbeiderpartiet nært, men sedelighetssaken ble snart overtatt av kirkelige og kristne interesser. Likevel mente Johan Storjohann at slikt arbeid ikke var noe for damer; det ville skade deres kvinnelighet ved å frata dem bluferdighet og uvitenhet, mente han.
Men det var nettopp i dette arbeidet Nanna Storjohann ble en av pionerene. Hun startet arbeidet blant kvinner i fengselet, med faste besøk og oppfølging når den innsatte ble satt fri. For datteren Marie skapte det frykt når hun oppdaget hva moren drev med: «Det svirrer hjemme hos oss, med fryktelige ord og suspekte personer,» skrev hun. Imidlertid ble Marie sin mors allierte, og hun holdt skansen i hjemmet mens moren var ute på oppdrag. Det gjaldt å holde borte alt snakk om hvor hun var og hva hun gjorde. På denne måten klarte Nanna Storjohann å opprettholde sin rolle i hjemmet samtidig som hun utførte et arbeid hun brant for. Hun var en av dem som «på de sværeste og vanskeligste poster nedla et utrettelig arbeide for å få slettet slavemerket av vårt kjønn», skrev Nicoline Hambro om henne i samleverket Norske kvinder (1914).
Nanna Storjohann døde i 1898. En del av hennes arbeid ble videreført gjennom den kvinnelige avholdsorganisasjonen Hvite bånd og ildsjelen Ólafia Jóhannsdóttir, som i 1912 grunnla et herberge for arbeidssøkende, hjemløse kvinner under navnet Nanna Storjohanns Minde.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.