Faktaboks

Michael Heltzen
Oppr. Hellesen
Født
22. juni 1712, Christiania
Død
10. september 1770, Kongsberg, Buskerud
Virke
Bergembetsmann
Familie
Foreldre: Kjøpmann, rådmann i Christiania Helle Michelsen (1674–1725) og Sophie Cathrine Paulsdatter Vogt (død 1723). Gift 1) 22.1.1744 med Kirsten Elieson (1721 (døpt 11.11.)–1754), datter av kjøpmann Iver Elieson (1683–1753) og Karen Mortensdatter Leuch (1694–1765); 2) 21.2.1760 med Helle Margrethe Lachmann (28.2.1743–3.11.1763), datter av lagmann Andreas Lachmann (1685–1752) og Else Huitfeldt (1702–43). Søstersønn av Anna Krefting (1683–1766); farbror til Christian Ernst Heltzen (1745–1825); svoger til Christian Ancher (1711–65).

Michael Heltzen var den første norskfødte overberghauptmann, det høyeste embetet innen bergvesenet i Norge. Han fremmet forslag om opprettelse av Bergseminaret på Kongsberg og ledet fullføringen av bergstadens kirke. Heltzens ledelse av Kongsberg sølvverk i en tid som både markerte driftens klimaks og starten på nedgangen, har vært omdiskutert. Etter hans død lyktes det ikke å få til lønnsom drift, og Norges største bergverk ble nedlagt 1805.

Heltzen stammet på både mors- og farssiden fra rike kjøpmannsslekter i Christiania. Sammen med broren Paul begynte han å studere ved universitetet i København, men 1733 drog de på en flere års studiereise i Europa, hvor de bl.a. besøkte tyske bergverk. Etter hjemkomsten fikk begge 1740 embeter med bergverk som arbeidsfelt, Paul som deputert i Rentekammeret og Michael som assessor i Overbergamtet på Kongsberg. Han var samtidig, 1740–46 og igjen fra 1760, kommittert i Generalforstamtet, det første statlige skogvesen.

Som overbergamtsforvalter 1740–64 stod Heltzen nest etter overberghauptmannen, Joachim Andreas Stukenbrock, kjent for sine mangesidige faglige og administrative evner. Etter Stukenbrocks død 1756 overtok Heltzen direksjonen over sølvverket og ble 1758 berghauptmann, 1764 overberghauptmann.

Under Stukenbrock var sølvverket blitt sterkt teknisk utbygd, og gruvedriften hadde ekspandert mot dypet og i bredden i et stort område. Men flere av sølvforekomstene tapte seg. Etter at Heltzen overtok, ekspanderte driften ytterligere, med nye og lovende forekomster og med utbygging av malmbehandlingen i en rekke nye pukkverk der sølvkornene ble vasket ut i slemgraver, en arbeidsintensiv metode basert på barnearbeid. Antallet arbeidere ved sølvverket økte i Heltzens periode fra 2500 til 4000, og ved folketellingen 1769 var Kongsberg med vel 8000 innbyggere landets nest største by, etter Bergen. Omkring en tredel av arbeidsstokken var barn og ungdom. Produksjonen kulminerte 1768.

Problemet med driftskonseptet var at det baserte seg på overflatedrift av fattig malm som krevde mye arbeidskraft, mens den teknisk vanskelige driften mot dypet av de viktigste forekomstene ble nedprioritert. I sølvverkets senere epoke etter 1816 ble rike malmforekomster funnet nettopp i dypere partier.

Heltzen ledet komiteen for det store kirkebygget på Kongsberg etter Stukenbrock, som hadde tegnet kirken og igangsatt byggingen. Kirken ble innviet 1761, men interiøret var ennå ikke ferdig. Heltzen var en ledende kraft i utsmykkingen og innredningen, som ble endret i forhold til de opprinnelige planene. Kirkens interiør i rokokkostil gjenspeiler bergsamfunnets hierarki, med lysekronene fra Nøstetangen og Gloger-orgelet som høydepunkter.

Bergseminaret på Kongsberg var, ved siden av Den frie matematiske skole (senere Krigsskolen) i Christiania, frem til opprettelsen av universitetet 1811, Norges eneste institusjon for høyere teknisk og naturvitenskapelig utdannelse. Grunnleggelsen 1757 ble fremmet av Heltzen, antakelig på initiativ fra den vitenskapelig skolerte berglege dr. Johan Heinrich Becker (1715–61; se NBL1, bd. 1). Bergstudiet ble 1814 overført til universitetet i Christiania og 1912 til NTH.

Heltzen døde 1770 da han stod på reisefot til København, etter å ha fått tillatelse til å oppholde seg der av helsemessige hensyn. I sitt virke hadde Heltzen støtte fra sin bror i Rentekammeret. Brorsønnen Christian Ernst Heltzen fikk også ledende stillinger i norsk bergvesen.

Kilder og litteratur

  • M. T. Brünnich: Norges Bergetat, manuskript i RA, Oslo (privatarkiv 171, 26 4°; avskrift på kartotekkort i Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg)
  • J. K. Bergwitz: Kongsberg som bergkoloni, bergstad og kjøpstad 1624–1924, bd. 1, 1924
  • C. J. G. Steenstrup: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • A. Bugge og H. Alsvik (red.): Kongsberg kirke, 1962
  • K. Moen: Kongsberg Sølvverk 1623–1957, 1967
  • L. Throndsen: Det hender så mangt – Historier fra Buskerud, 1982
  • B. I. Berg: “Årsaker til Kongsberg Sølvverks nedgang 1769–1805”, i HT nr. 2/1987, s. 113–156
  • V. Helk: Dansk-norske studierejser 1661–1813, bd. 2, Odense 1991
  • O. A. Helleberg: Kongsberg Sølvverk 1623–1958. Kongenes øyensten – rikenes pryd, Kongsberg 2000
  • T. Weidling: Eneveldets menn i Norge. Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814, Riksarkivarens skriftserie 7, 2000

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (knestykke) av Eric Gustaf Tunmarck, 1762; Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg