Faktaboks

M.S. Hansson
Michael Skjelderup Hansson
Født
16. september 1839, Kristiansand, Vest-Agder
Død
9. juli 1922, Kristiania
Virke
Forsikringsmann
Familie
Foreldre: Justissekretær, senere sorenskriver Christian Rasmus Hansson (1807–72) og Harriet Marie Mørch (1816–1903). Gift 19.10.1866 med Julie Caroline Cathrine Lasson (11.10.1842–17.6.1922), datter av høyesterettsjustitiarius Peder Carl Lasson (1798–1873) og Ottilia Pauline Christine von Munthe af Morgenstierne (1804–86). Bror av Christian Henry Hansson (1851–1911; se NBL1, bd. 5) og Olaf Mørch Hansson (1856–1912); far til Michael Hansson (1875–1944); farfar til Per Mørch Hansson (1905–94) og Knut Mørch Hansson (1920–94); svoger til Christian Friele (1821–99), Christian Otto Carl Lasson (1830–93; se NBL1, bd. 8) og Bredo Henrik Lasson (1838–88; se sst.).

M. S. Hansson var leder av forsikringsselskapene Storebrand og Idun i 40 år, og han er blitt omtalt som “den private norske forsikringsverdens grand old man”. Hansson var også meget samfunnsengasjert, uten å være aktiv politiker. Dette kom særlig til uttrykk under unionsstriden 1895 og 1905.

Hanssons farsslekt stammet fra Trondheim. Farfaren Rasmus Hansson (1775–1840) gjorde en bemerkelsesverdig karriere, på tross av sin beskjedne økonomiske og sosiale bakgrunn, og endte som rådmann i Bergen. Både han selv og hans etterkommere kom i flere generasjoner til å høre til det ledende sjikt i Norge.

M. S. Hansson tok examen artium 1857, studerte jus og ble cand.jur. 1862. Han fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1866 og gikk året etter inn som kompanjong hos svogeren Joachim Ebbell i advokatfirmaet Ebbell og Hansson. Hanssons første kontakt med den bransje som skulle bli hans hovedarena, var som generalagent for North British and Mercantile Fire Insurance Co. Advokatpraksisen drev han inntil han 1878 ble tilsatt som administrerende direktør for forsikringsselskapene Storebrand og Idun, stillinger han innehadde til han av helsemessige grunner måtte trekke seg tilbake 1918.

De to selskapene hadde stor fremgang under Hanssons 40-årige ledelse. Da han overtok, var det skarp konkurranse mellom brannforsikringsselskapene i Norge. Hansson arbeidet iherdig for å få i stand et samarbeid om felles oppgaver, og allerede 1876 var han aktivt med i stiftelsen av Den Norske Brand-Tarifforening og var formann der frem til 1914. Etter en rekke store bybranner i årene 1897–1902 (Levanger, Namsos, Sandefjord, Steinkjer, Bergen, Farsund og Larvik) tok han både opp premiepolitikken, som han mente fremmet trehusbebyggelse fremfor murhus, og likeså brannvesenets betydning i en rekke artikler i Morgenbladet. Han fikk også i stand samarbeid med den halvoffentlige Norges Brannkasse om disse spørsmålene.

Også innen livsforsikring fikk Hansson i stand samarbeid selskapene imellom. Han var en av initiativtakerne til de skandinaviske livsforsikringskongresser (1885) og leverte en rekke verdifulle bidrag til disse møtene. Da Den norske Forsikringsforening ble stiftet 1900, var han den selvskrevne formann helt frem til 1916. Hansson deltok også i flere lovkomiteer. Han hadde selv pekt på behovet for regulering av forsikringsvirksomheten og var med i utarbeidelsen av Lov om forsikringsselskaper av 1911.

M. S. Hansson deltok aldri i aktiv politikk, men var sterkt politisk interessert. I unionsstriden gav han ut flere opplysningsbrosjyrer, og han kom til å spille en viktig rolle 1895, da Norge stod splittet i unionssaken. Hansson oppfordret til samling om det program som ble utformet som den såkalte “Christiania-adressen”, undertegnet av menn fra forskjellige politiske leire og overrakt Stortingets partiledere av en delegasjon ledet av Hansson. Den banet veien for vedtaket om å innlede forhandlinger og dermed hindre krig med Sverige.

1905 medvirket Hansson til innsamling av midler som skulle brukes til opplysningsarbeid om Norges sak i utlandet, og han tok selv sin tørn i dette arbeidet. Han skaffet også til veie en vesentlig del av stoffet til Fridtjof Nansens bok “Norge og foreningen med Sverige”, som ble oversatt til en rekke språk. Intensjonen var ikke å sprenge unionen, men å vinne gehør for at Norges grunnlov skulle respekteres og at det skulle herske jevnbyrdighet mellom de to land.

M. S. Hansson opplevde å bli hyllet av sin samtid. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1896 og fikk kommandørkorset 1911. Han var også kommandør av den svenske Vasaorden.

Verker

  • Forsoning. Nogle Ord af en moderat Højremand, 1883
  • Hvor ligger Faren for Unionen?, 1891
  • Aaben Tale. Af en Nordmand, 1895
  • Norges forhold overfor Danmark i 1863–1864, 1920

Kilder og litteratur

  • Norsk forsikrings aarbok 1912 og 1922
  • E. Jansen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • biografi i Finne-Grønn, bd. 3, del 1, 1940
  • C. Gierløff: Profiler fra Storebrands ledelse, 1947
  • G. C. Wasberg: Christiania-slekten Hansson, 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Erik Werenskiold, 1903; p.e