Sammen med sin kone Lise bygde Ludvig Karlsen fra 1983 opp Evangeliesenteret i Norge, en landsomfattende virksomhet for rusmisbrukeromsorg på kristent grunnlag.
Karlsen tilhørte romanifolket og var av reisendes slekt, noe han var synlig stolt av. Han ble født inn i en troende taterfamilie, men kom tidlig i kontakt med fyll, slagsmål og kriminalitet. Han begynte i både blikkenslager- og pølsemakerlære, men fullførte aldri opplæringen. En periode var han travkusk på Bjerke Travbane, men de store premiene lot vente på seg. Senere drev Lise og Ludvig Karlsen med griseavl, men låven brant ned. “Mesteparten av det jeg tjente ble brukt til sprit og rompunsj,” sa han. Siden ble det kvistlakk, politur og rødsprit.
Som reisende og alltid langs landeveien i både inn- og utland, tok Ludvig Karlsen tidlig i livet opp de reisendes tradisjoner med å lage kniver og visper, selge klokker og annet husgeråd. Fordi han var den han var og fordi fylla etter hvert tok overhånd, begikk han en rekke kriminelle handlinger. Han gjorde aldri noe alvorlig og ble sett på mer som en småkjeltring enn som storkriminell. “Jeg slo ut ruter, stjal, var med i gjenger og solgte tyvegodset. Mesteparten av de pengene vi fikk tak i, gikk til fyll,” fortalte han. “Det var så ille at jeg til slutt ble utvist fra Sverige for alltid!” Ludvig var aldri voldelig, men tilbrakte likevel ni år av sitt liv i fengsel. En tid var han også innsatt i tvangsarbeidsanstalten for løsgjengere, Opstad på Jæren. I ettertid så han på sitt kriminelle fyllik- og løsgjengerliv som sin utdannelse. Han kunne knapt lese og skrive.
Oktober 1975 ble et vendepunkt i familien Karlsens liv. Lise og Ludvig hadde bestemt seg for å skilles, og Ludvig gjorde forsøk på å ta livet av seg. “Men jeg mislyktes med det også,” fortalte han. Skuddet gikk i veggen, og haglgeværet hadde bare én patron.
Ludvig Karlsen ble omvendt til Gud i menigheten Betania på Gullverket i Eidsvoll umiddelbart etterpå. Flaska ble lagt vekk, Lise sluttet med piller – og det nye livet begynte. Familiens omvendelse var fullstendig og total, og Ludvig fikk ganske snart kall til pinsemenigheten på Hamar som hjelpeforstander og forstander. Her var han i fem år. Senere virket han som evangelist for pinsebevegelsen blant romanifolket ulike steder i landet. Fra 1992 var han forstander i pinsemenigheten Berøa i Oslo.
Kallet til å arbeide blant utslåtte og forfyllede venner var imidlertid det viktigste i Ludvigs liv. Han bygde om en gammel garasje i Tønsberg og tok imot de første klientene. Plassen ble fort for liten, fordi behovet viste seg å være stort, og 1983 etablerte Lise og Ludvig Karlsen det første Evangeliesenteret i den gamle lensmannsgården på Roa på Hadeland. I 2002 eksisterer det 37 evangeliesentre med i alt ca. 500 rehabiliteringsplasser. Omtrent 300 personer er tilsatt i virksomheten, som også inkluderer Varna folkehøgskole ved Moss, Hopen videregående skole i Florø, en bibelskole i Østebo ved Halden, tre familiehjem og fire inntakssentre pluss et flyktningmottak i Våler i Østfold, en nærradiostasjon og ukentlige kabelfjernsynssendinger. Evangeliesenteret i Norge utgir månedsbladet Ennå er det håp. Virksomheten har også spredt seg til andre land, bl.a. Ukraina og Trinidad.
1998 ble Ludvig Karlsen tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull: “De var der alle sammen da jeg fikk medaljen av kongen. Midt blant dem var jeg, en gammal fyllik! Det var nesten ikke til å tro.” Karlsen utgav også flere bøker med kristne emner, og 1993 gav han ut Romani-folkets ordbok.