Leiv Kreyberg var en av 1900-tallets mest markante medisinske vitenskapsmenn i Norge. Hans forskningsresultater vedrørende blodstrømningen i hårrørsårene, kreftutvikling pga. påvirkning med tjærestoffer og typologisering av lungekreft, har fått varig internasjonal betydning. Under den annen verdenskrig hadde han en sentral posisjon i organiseringen av norsk militær sanitetstjeneste, og han utførte et stort arbeid i repatrieringen av krigsfanger i Nord-Norge da krigen var over.
Kreybergs far var praktiserende lege i Bergen. Han hadde vide medisinske interesser og var sterkt internasjonalt orientert, og arbeidet bl.a. med mangelsykdommer og sjøfartsmedisin. Farens kulturelle interesser, spesielt hva angikk franske forhold, satte også sitt preg på barndomshjemmet.
Etter examen artium 1914, medisinsk embetseksamen 1921 og klinisk tjeneste tok Kreyberg fatt på kreftforskning, et område der han utgav sitt siste vitenskapelige arbeid i en alder av 88 år. Da Kreyberg kom inn i dette, var det blitt kjent at eksperimentell tjærepensling av kaninører fremkalte hudkreft. I sitt doktorarbeid fra 1929 studerte han hvordan hudens små blodårer reagerte på tjærepensling. Det oppstod karakteristiske forandringer som viste seg å være til stede også ved annen kreftutvikling.
Dersom de små blodårene ble utsatt for betennelse eller ytre påvirkning, herunder kulde eller radioaktivitet, kunne de tilstoppes ved at det ble dannet søyler med røde blodlegemer i dem, såkalt stase. Kreyberg var opptatt av dette fenomenet, idet det åpenbart hadde generell betydning. Ved forfrysninger og eventuell utvikling av koldbrann var mekanismen av særlig interesse, og Kreybergs arbeider på området ble så kjent at teoriene kom med i amerikansk militærmedisinsk læreboklitteratur, og han ble rådgiver for USAs hær under kampene i Ardennene i den annen verdenskrig, der forfrysninger var et stort problem.
Mikroskopet var Kreybergs viktigste arbeidsinstrument. I årene før 1940 hadde han begynt å mikroskopere lungekreftsvulster for å finne frem til en typeinndeling som kunne være til hjelp ved kartlegging av årsaksforholdene, et arbeid han tok opp igjen etter 1945. Det viste seg at det for to av krefttypene som kunne skilles ut (plateepitelkarsinom og småcellet karsinom) var en sammenheng mellom pasientenes sigarettrøyking og kreftforekomsten. For de øvrige typene kunne det den gang ikke påvises en slik forbindelse, selv om man senere har funnet en viss sammenheng med røyking også for såkalt adenokarsinom. Kreybergs måte å angripe problemene på viste seg imidlertid å være banebrytende og veiledende for mange andre forskere.
Kreyberg ble leder for WHOs referansesenter for lungesvulsters histopatologi, et senter som holdt til i Oslo 1958–74, og han var hovedforfatter for WHOs håndbok i lungekreftens patologi. Kreyberg ble således tidlig en sentral person i arbeidet for å motvirke røykingens skadevirkninger, i tillegg til at han også hadde tatt opp andre kjemiske og fysikalske påvirkninger, f.eks. med nikkel og asbest. Kreyberg fikk stor berømmelse og mange æresbevisninger for sin vitenskapelige innsats.
Kreyberg var høyt ansett som universitetslærer og forskningsveileder. Han kunne virke streng, men det var mest utenpå. Hans forelesninger i generell patologi, dvs. om de sykdomsskapende mekanismene i kroppen, huskes som særlig perspektivrike og inspirerende.
Kreybergs far hadde gitt ut en lærebok i skipshygiene, som senere ble til den legebok for sjømenn som ble brukt i handelsflåten i mange år. Leiv Kreyberg reviderte den to ganger, siste gang da han var 75 år. For å kunne kjenne forholdene godt nok foretok han da en jordomseiling på norske skip.
Leiv Kreyberg meldte seg til krigstjeneste 9. april 1940. Han hjalp til på Lillehammer med opprettelse av sanitet for hæren og militære sykestuer i Gudbrandsdalen. Fra 12. april 1940 var han rådgiver for general Ruge, og fra 16. april 1940 avsnittssjef for hærens sanitet. Han organiserte transport av sårede fra Åndalsnes til Molde og Ålesund og ble selv såret ved et bombeangrep. Etter en kort tid i Sverige meldte han seg til tjeneste i Nord-Norge og arbeidet som militærhygieniker, inntil han i juni 1940 ble anmodet om å hjelpe til med å frakte 142 tonn ren aluminium til USA med en fiskeskøyte.
Kreyberg var med på å organisere den norske flygerleiren i Toronto 1940 og fikk etter hvert en rekke oppdrag av sanitets- og personellmessig karakter. 1941 ble han beordret til Island, der han organiserte sanitetstjeneste og satte opp et norsk sykehus i Reykjavík. Høsten 1941 kjøpte han inn sanitetsutstyr i USA på vegne av det norske forsvarsdepartementet og den norske sanitetstjenesten og satte opp kirurgiske enheter.
1942–43 var Kreyberg i London som hygieniker hos sanitetssjefen. Her utviklet han en stridsrasjon, “Kreybergrasjonen”, som viste seg å egne seg meget godt under feltforhold. Dessuten organiserte han hygieniske enheter til bruk ved krigshandlinger i Norge. Slike ble brukt i Finnmark 1944–45 og viste seg å være så velegnede at de ble modell for senere oppsetting av hygieniske standardlaboratorier.
Kreyberg var meget opptatt av flyktningeproblemene. 1944–45 studerte han forholdene i Frankrike, Belgia og Nederland, bare avbrutt av arbeidet med frostskader under Ardenneroffensiven. 1945 ble han sendt til Vesterålen, der han organiserte hjemsendelse av allierte krigsfanger på en meget effektiv måte.
Tross krigsavbruddet kunne Kreyberg gjenoppta forskning på toppnivå da forholdene ble normalisert. Også etter at han ble pensjonist, arbeidet han ivrig, men nå også på andre felter, f.eks. med slektshistorie, og han skrev to bøker fra sin tid under krigen.
Leiv Kreyberg var en vennesæl mann, kjent for sin gjestfrihet, og han fortalte gjerne og mye fra sitt liv. De som ble invitert til hans hjem i Oslo og fikk servert gourmetmat fra hans kjære Hitra, f.eks. selvskutt hare med pors, glemmer det aldri.