Faktaboks

Lauritz Jenssen Dorenfeldt
LauritzJenssen Dorenfeldt L. J. Dorenfeldt
Født
3. februar 1909, Kristiania
Død
15. april 1997, Oslo
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Ingeniør Lauritz Jenssen Dorenfeldt (1863–1932) og Aagot Bødtker (1869–1963). Gift 1943 med Lucille Elise Schaaning (5.9.1920–19.8.2002), datter av dr.med. Gustav Adolf Lammers Schaaning (1888–1963) og Lucille Elise (Cissy) Knudtzon (1891–1965). Søstersønn av Sigurd Bødtker (1866–1928).

Lauritz Jenssen Dorenfeldt var jurist og en av landets mest markante statsadvokater etter den annen verdenskrig, riksadvokat fra 1968. Hans faglige dyktighet var anerkjent, men hans sterke og uttalte meninger gjorde ham også omstridt.

L. J. Dorenfeldt kom fra et hjem preget av vidsyn og samhold. Gjennom to onkler på morssiden fikk han gjennom oppveksten nær tilknytning til toneangivende kulturkretser i hovedstaden. Intellektuelt engasjement og kulturpolitisk nysgjerrighet skulle følge ham livet ut.

Etter juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1934 og noen år som dommerfullmektig og sakførerfullmektig ble han 1945 ansatt som hjelpedommer ved det daværende kriminaldommerembetet i Aker. Resten av sitt yrkesaktive liv skulle han komme til å arbeide med strafferett. Allerede 1947 ble han utnevnt til statsadvokat i Oslo, senere Eidsivating statsadvokatembeter. Her tjenestegjorde han frem til 1968, da han ble utnevnt til riksadvokat.

Dorenfeldt fremstod i de første par tiårene etter krigen som den kanskje mest markante av landets statsadvokater. I sin samtid nøt han stor anerkjennelse for faglig dyktighet og personlig integritet så vel blant kolleger som hos motparter og blant dommere. Formen hans var saklig, sikker, men ikke sjelden med islett av engasjement. Den gode replikk kunne sitte løst, men aldri med ondsinnet brodd. Formen – og ikke minst hans personlige temperament – førte nok til at han av mange ble oppfattet som omstridt. De kritiske røster har likevel gjerne kommet fra kretser hvis kriminalpolitiske grunnholdning Dorenfeldt følte lite slektskap med.

L. J. Dorenfeldt førte aktoratet i en rekke store straffesaker i løpet av 1950- og 1960-årene. Han var en mann med sterke meninger og med sine meningers mot. Blant skrankens menn var han høyt respektert for de krav til objektivitet og prosessuell redelighet han stilte til påtalemyndighetens representanter. Dette tok han også med seg over i sine administrativt overordnede funksjoner, først ved statsadvokatembetet i Oslo og senere – fra 1968 til 1979 – som landets riksadvokat.

Som riksadvokat var Dorenfeldt opptatt av realisme og konsekvens i kriminalpolitikken. Han stilte seg kritisk til flere av de mange reformforslag som så dagens lys i løpet av 1970-årene. Hans egen vilje til nytenkning kom imidlertid tydelig frem gjennom flere lovforslag og håndhevelsesdirektiver som ble sendt ut fra Riksadvokatembetet i hans tid. Her gikk han inn for å mildne reaksjonene mot “de små tyver”, bl.a. gjennom økt bruk av påtaleunnlatelse som alternativ til tradisjonell straff. Samtidig skjerpet han tonen mot grovere kriminalitet og rettet forsterket søkelys mot økonomisk kriminalitet.

Riksadvokat Dorenfeldt var opptatt av etatens internasjonale orientering, både gjennom de årlige nordiske riksadvokatmøter og gjennom sitt arbeid i flere av Europarådets underkomiteer. 1972 var han Norges representant til The Magistrates Annual Meeting i London. 1975 og 1976 var han med i delegasjoner som forhandlet med amerikanske og kanadiske myndigheter om utlevering av lovbrytere.

I årene 1957–67 underviste han studentene ved Universitetet i Oslo i strafferett og straffeprosess. Han var medlem av tilsynsutvalget for Botsfengselet, styreformann i Oslo vernelag, styremedlem i Oslo mentalhygieniske forening og i Den norske kriminalistforening. Dorenfeldt var formann i Norsk Brannvern Forening 1968–79. I årenes løp var han også medlem av representantskap og bedriftsforsamlinger i flere større forsikringsselskaper. Han var hedret med kommandørkorset av St. Olavs Orden og kommandørkorset av den svenske Nordstjärneorden.

Dorenfeldt var levende opptatt av kriminalpolitikk og sin gamle etat også etter at han forlot Riksadvokatembetet som pensjonist.

Kilder og litteratur

  • H. Michelsen m.fl. (red.): Rett og rettssal. Et festskrift til Rolv Ryssdal,1984
  • Lov og Rett,1970, s. 257f. og 1978, s. 291f.
  • J. Andenæs m.fl.: Kommentarer til Kriminalmeldingen, 1979
  • Riksadvokater gjennom 100 år. Jubileumsskrift for riksadvokatembetet,1990
  • Norges Statskalender,flere utg.
  • samtale med den biografertes familie og kolleger
  • personlig kjennskap til den biograferte