Lars Slagsvold var 1936–45 den første professor i indremedisin og bestyrer av de medisinske klinikker ved Norges veterinærhøgskole (NVH). Han gjorde en stor innsats i utbyggingen av undervisningen og stimulerte utforskingen av tidligere lite påaktede, tapsbringende husdyrsykdommer. Han spilte en viktig rolle for den endelige bekjempelsen av storfetuberkulosen. Som veterinærdirektør 1945–57 gjennomførte han en rekke tiltak for utbyggingen av det sivile veterinærvesen.
Slagsvold vokste opp på gården Slagsvold i Romedal. 1909 tok han eksamen ved Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København. Etter en kort periode som assistentveterinær på Bornholm var han amtsdyrlege i Trysil og Engerdal 1909–17. Allerede på Bornholm ble han spesielt interessert i ufruktbarhet hos storfe, et problem han senere også konsentrerte seg om i Norge. I sin tid som praktiserende veterinær ble han også sterkt engasjert i mange særpregede og tidligere lite undersøkte husdyrsykdommer. 1917 ble han knyttet til Veterinærinstituttet i Oslo som vitenskapelig assistent, fra 1919 som avdelingssjef. 1921–23 var han stadsdyrlege på Gjøvik med ansvar for næringsmiddelkontrollen, men vendte 1924 tilbake til sin stilling ved Veterinærinstituttet.
Slagsvold foretok en rekke studiereiser i utlandet. 1921 studerte han veterinær indremedisin i Sverige, Danmark og Tyskland. 1924–26 var han flere ganger i Sverige og Danmark for å studere munn- og klovsykens diagnose og bekjempelse. Med stipend fra Pasteurlegatet foretok han 1928–29 reiser til Tyskland, Østerrike, Ungarn, Nederland og Sveits for å studere veterinærmedisin og bakteriologi, og deretter studerte han indremedisin, spesielt sauesykdommer, i Storbritannia og Nederland.
Da de første bygningene ved NVH stod ferdige 1929, ble de tatt i bruk som Statens veterinærklinikk med Slagsvold som bestyrer på betingelse av at han “i sin tid” skulle overta professoratet i indremedisin ved NVH. Dette skjedde 1936. Som bestyrer av de medisinske klinikker gjennomførte han mange reiser i forskjellige landsdeler for å få bedre innsikt i husdyrsykdommene, blant annet flere mangelsykdommer som var lite forstått. På Slagsvolds initiativ ble disse allerede i slutten av 1930-årene gjort til gjenstand for forskning ved NVH, noe som brakte store resultater. Også reinsdyrene og deres spesielle sykdommer fanget tidlig hans interesse.
Høsten 1945 ble Lars Slagsvold utnevnt til veterinærdirektør, og det var store utfordringer som møtte ham. Under hans ledelse ble omtrent hele den veterinære lovgivning forandret og modernisert. Stillinger som fylkesveterinær ble opprettet, distriktsveterinærordningen ble utbygd, loven om kjøttkontroll ble utvidet, bekjempelsen av jurbetennelse ble styrket ved at det ble opprettet mastitislaboratorier, og karantenestasjonproblemet ble løst. Slagsvold fratrådte ved oppnådd aldersgrense 1957.
Lars Slagsvold hadde evnen til å engasjere og stimulere dyktige forskere til innsats på områder som tidligere var blitt lite påaktet, men som var av stor betydning for lønnsomheten i husdyrholdet. Han var æresmedlem i Den Norske Veterinærforening. Slagsvold ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1951; han var også kommandør av Dannebrogordenen og av Finlands Vita Ros Orden.