Kjersti Scheen er en mangesidig kunstner. Hun har illustrert en rekke bøker, både egne og andres, bl.a. bøker av Tormod Haugen. Hun har i tillegg utgitt billedbøker, lettlesbøker, ungdomsromaner, kriminalromaner og andre romaner for voksne. Både som barne- og voksenbokforfatter er det inntrengende, men samtidig humoristiske kvinneportrett hennes særlige spesiale.
Scheen vokste opp i en familie hvor den muntlige fortellekunst stod sterkt på både mors- og farssiden. Denne bakgrunnen har utvilsomt virket inn på hennes livsvalg. Faren var dessuten tegner, og datteren fulgte i første omgang i farens fotspor. Hun vokste opp på Nordstrand i daværende Aker, og etter realskolen 1960 gikk hun på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1960–64.
Sin første bok illustrerte hun 1963, og frem til 1970, da hun fikk Kulturdepartementets illustrasjonspris for Gutten som fant kirkesølvet av Reidar Brodtkorb, arbeidet hun frilans som tegner og illustratør. Samme år ble hun tilsatt som journalist og tegner i Friheten. Siden 1980 har hun vært selvstendig tegner og forfatter på heltid.
Kjersti Scheen debuterte 1976 med Fie og mørket, som både i skrift og bilder var preget av tidens hverdagsrealisme. For denne fikk hun departementets billedbokpris. Utover i 1980- og 1990-årene fjernet hun seg til en viss grad fra det realistiske utgangspunktet og utviklet et mer fantasirikt billedspråk, bl.a. i de tre lettlesbøkene Sofie og pytondagen, Sofie og tøffe Anders og Sofie og hulesteinen. Her skildrer Scheen forelskelse på en måte som er både poetisk og humoristisk.
Som voksenbokforfatter debuterte Scheen 1986 med sammenbruddsromanen Vårmåne. Tematisk knyttet til denne er Reisebeskrivelse og De siste vokterne. Alle tre handler om kvinner som lever på randen av nervøst sammenbrudd på grunn av traumatiske barndomsopplevelser som de må bearbeide for å kunne leve et normalt hverdagsliv.
1992 gav Scheen ut sin første ungdomsroman, I byen – der alt kan skje. Den ble innledningen til en ungdomslitterær “raptus” som inkluderer Kaperøya, Månefeen og Villas vals. Her merker især den velskrevne Månefeen seg ut, med sin innsiktsfulle behandling av anoreksi og jentefrigjøring.
Senere har Kjersti Scheen utgitt en rekke bøker som har bekreftet hennes posisjon som en viktig og dyktig barne- og ungdomsbokforfatter. Hennes sterke posisjon som illustratør av barnebøker er også urokket, selv om hun i de senere år nesten har holdt opp med å illustrere bøker og viet seg forfattergjerningen isteden.
Fra midten av 1990-årene har Scheen gjort seg særlig bemerket som krimforfatter og på dette viset medvirket til det store oppsvinget av krim skrevet av kvinner. 1994 gav hun ut sin første roman, Teppefall, med den rappkjeftede og handlekraftige eks-skuespillerinnen Margaret Moss i hovedrollen. Både denne og Ingen applaus for morderen har deler av handlingen lagt til teatermiljø. Både i spenningsoppbygging og personskildring fremstod Scheen som en durkdreven dyrker av sjangeren. Moss ligner en kvinnelig utgave av Philip Marlowe, men hennes private problemer blir i høyere grad trukket inn, og blandingen av følsomhet og pågangsmot hos hovedpersonen kan sies å avsløre at både hovedpersonen og forfatteren er av hunkjønn. I alt har Scheen utgitt fem kriminalromaner, alle med Margaret Moss i hovedrollen.
Foruten de tidligere nevnte priser har Kjersti Scheen mottatt Kulturdepartementets spesialpris 1989 for Sofie og tøffe Anders, departementets litteraturpris 1993 for Månefeen og Skolebibliotekarenes litteraturpris 1994. Samme år ble hun tildelt Gyldendals legat.
Scheen satt i styret i Tegneforbundet 1977–81 og 1989–93 i styret for Norske Barne- og ungdomsbokforfattere. 1997–2001 satt hun i NBUs litterære råd.