Faktaboks

Kjell Aukrust
Født
19. mars 1920, Alvdal, Hedmark
Død
24. desember 2002, Oslo
Levetid - kommentar
bisatt i Nordstrand kirke, begravet på Alvdal kirkegård
Virke
Tegner og forfatter
Familie
Foreldre: Landbruksskolebestyrer Lars Olsen Aukrust (1886–1965) og husstellærer Louise Walmsnæss (1887–1973). Gift 1947 med avdelingsleder Kari Holter (9.9.1922–12.1.2020). Bror av Odd Aukrust (1915–); brorsønn av Olav Aukrust (1883–1929); fetter av Tor Aukrust (1921–2007).

Kjell Aukrust var en av Norges mest folkekjære humorister i ord og strek gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Med sine illustrerte småstubber fra barndommen bidrog han mer enn noen annen til å gjøre Alvdal kjent som noe mer enn et kaldt stoppested sør for Røros, og i den imaginære fjellbygda Flåklypa skapte han et univers av figurer som hver på sin måte fant en plass i nordmenns hjerter.

Aukrust vokste opp på landbruksskolen Storsteigen, og både han selv og hans lærer på folkeskolen har forsikret at noe skolelys var han ikke. Derimot tegnet han sent og tidlig, og han var dessuten full av spillopper. Siden han ikke hadde lyst til boklige studier, besluttet faren at Kjell skulle gå i snekkerlære; snekkere var det alltid bruk for. Selv var Lars Aukrust på den tiden stortingsrepresentant for Bondepartiet, og han tok gutten med til Oslo. Det gikk imidlertid dårlig med snekkerstudiene også, men det var en lykke da Henrik Sørensen en dag fikk se noen av Kjells tegninger og bestemte (!) at gutten skulle begynne på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Da var han 16 år gammel, og den yngste student som noen gang var opptatt ved skolen.

Der ble han lenge, studerte bl.a. under Per Krohg og Sverre Pettersen, og utenom skolen med Henrik Sørensen selv, som tok ham under sine vinger. I studietiden tok han tilfeldige illustrasjonsjobber og laget bl.a. en mengde nissekort for Küenholdts kunstforlag; her dukker f.eks. Gurin med reverompa opp for første gang.

1939 debuterte Kjell Aukrust som tegner på Høstutstillingen, 19 år gammel. Under hele studietiden var hans mål å bli maler. Men to ting holdt ham mer og mer tilbake: For det første at han var rød/grønn-fargeblind (hva ingen som har sett maleriene hans greier å tro), men også at den norske bokproduksjonen kom i gang igjen for fullt etter krigen, og dette førte til mange illustrasjonsoppgaver for tegnere. I de første etterkrigsårene var derfor Aukrust fullt beskjeftiget som tegner og illustratør.

Men i 1950-årene begynte han også å skrive noen småstubber i Dagbladet, naturligvis med egne tegninger. Stoffet hentet han fra barndomstiden. De små humoristisk-lyriske stykkene slo an med en gang, og to forleggere kom samtidig på tanken om å utgi dem i bokform – Peder Cappelen i det lille Helge Erichsens forlag, og Harald Grieg i det mektige Gyldendal. Peder Cappelen fikk tilslaget, bare timer foran Grieg. Høsten 1958 utkom debutboken Simen, som i løpet av noen få uker gikk ut i over 100 000 eksemplarer. Forfatteren var selv med på å bære ut hauger av bøker til bokhandlerne. Med en slik suksess var det ikke så rart at Simen fikk etterfølgere – Bror min og Bonden; til sammen utgjør de en trilogi med samme emnekrets.

En ny fase i forfatterskapet ble innledet da først skjæreungen Solan og deretter pinnsvinet Ludvig kom inn i forfatterens fantasi og gav de nye bøkene en dimensjon av moderne eventyr. Til sammen ble det fire bøker om disse figurene, og i dem lever forfatteren selv med den største naturlighet sammen med sine fantasipersoner. Solan og Ludvig representerer motsatte temperamenter, en variant av Don Quijote/Sancho Panza-motivet:. Solan er freidig, lur og doven, Ludvig er enfoldig og redd og snill. Men man får sympati med dem begge, og særlig tok det norske folk Ludvig til sitt hjerte.

En tredje kategori av bøker utgjør serien Flåklypa Tidende – en parodi på moderne media, opprinnelig skrevet som en lang serie morosider i Mannskapsavisa, senere samlet og utgitt i forskjellige varianter. Her kombineres den villeste crazyhumor med skarp samfunnssatire. Blant de mange figurene herfra som er blitt folkeeie, kan nevnes hobbyjurist Sindre Piltingsrud, meieribestyrer Olvar O. Kleppvold og hans hardtslående assistent Emanuel Desperados, sportsjournalist Melvind Snerken, den synske Mysil Bergsprekken, fotgjenger Gudleik Knotten, forfatteren Hallstein Bronskimlet d.a.y. – prototypen på alle hjemstavnsdiktere – og ikke minst sykkelreparatør Reodor Felgen, som vel må kunne oppfattes som Aukrusts alter ego.

I tillegg til bøkene om Flåklypa har Kjell Aukrust hovedæren for Norges største filmsuksess gjennom tidene, Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1977), hvor Aukrust ikke bare leverte persongalleri og story, men også dreiebok med tegninger av hver enkelt scene i filmen. 1983 ble en variant av det samme teamet, Flåklypaballetten, med musikk av Frode Thingnæs, oppført på Den Norske Opera.

Kjell Aukrust skrev også komedien Dobbeltsats og freske fraspark, filmatisert 1963, og et par av de andre bøkene er dramatisert. Tre erindringsbøker ble det også – Slipp ham inn!, Lykkelig er den og En liten og en små.

Aukrust hadde suksess som få andre forfattere i Norge. Paradokset er at han selv bare sekundært betraktet seg som forfatter. I telefonkatalogen stod det: “Aukrust, Kjell, tegner...” Det var tegner han ville være hele sitt liv, og med rette. Ikke for ingenting kjøpte Nasjonalgalleriet etter den store Aukrust-utstillingen 1987 hele 40 tegninger. Allikevel har det store publikum først og fremst oppfattet tegningene som akkompagnement til historiene i bøkene.

Det har utvilsomt sammenheng med formatet. Men formatet har igjen sammenheng med at det tidligere var vanskelig å forminske tegninger og få gode reproduksjoner ut av det. Og siden Aukrust var svært kvalitetsbevisst og i så høy grad arbeidet som bokillustratør, valgte han å tegne i det format tegningene skulle ha i bøkene. Kvalitetene ser en bl.a. om en forstørrer dem opp. Det er store landskap han har gjenskapt i bittesmå tegninger, ikke sjelden utført med lupe.

Det er nok også et faktum at tegnekunst er lavere estimert hos folk flest enn maleri, som om kunstnerisk kvalitet måles i kvadratmeter. Tegning er ikke desto mindre grunnleggende i all billedkunst, og det å tegne med tusjpenn er igjen den mest krevende form for tegning. Én feilaktig strek, og hele tegningen er spolert. Det lille formatet krever dessuten en kraftig forenkling, og å få frem det karakteristiske og vesentlige med få streker var alltid et krav hos Aukrust. Selv de mest fantastiske morotegningene i Flåklypa Tidende er utført med samme omhu og kvalitetskrav som landskapsbilder og portretter. Det var i mange år en stille sorg for opphavsmannen at han ikke egentlig ble oppfattet som kunstner, men som moromann.

Understreker man tegningenes betydning, må man likevel ikke undervurdere Aukrusts evne som forfatter. Også her gjør man lett den feil ikke å ta ham på alvor – paradoksalt nok fordi han er morsom. Men ser en nøyere etter, er historiene laget etter samme mal som tegningene: Med få og klare streker får han frem det vesentlige. Hans sterke konsentrasjon, den rene minimalisme, er hittil ikke blitt gjenstand for noen litterær analyse, hva de virkelig fortjener når en har tørket lattertårene ut av øynene. Iblant tørker man dessuten en tåre av andre grunner, for det finnes små lyriske perler innimellom.

Men enda et trekk er interessant: To kunstnere på 1900-tallet har som ingen andre erobret det norske folks hjerter – Alf Prøysen og Kjell Aukrust, begge med skildringer fra landet. Ved å rotfeste verkene i bondens jord, har begge to truffet oss hjemme. Vi er fortsatt “bønder i byen”.

Aukrust var aktiv både som forfatter og billedkunstner opp i høy alder. Den prisbelønte barneboken Gurin med reverompa ble til tegnefilm – den første helaftens norske – med premiere høsten 1998, en film som i popularitet raskt var på god vei til å kunne måle seg med Flåklypa Grand Prix. I senere år tok han også penselen opp igjen og malte landskap og fremfor alt særpregede, nærmest gotiske madonnabilder i blått og rødt, som røpet helt andre sider av Aukrusts natur enn morobøkene, sider han tidligere bare glimtvis hadde fått utfolde. Han døde julaften 2002 etter lengre tids sykdom.

1996 kunne Alvdal åpne Aukrustsenteret i hjembygda, tegnet av Sverre Fehn. Det er en lang, lav bygning i dalens lengderetning. Den har fasade og utsikt mot Tronfjell og de mange små tømmerhusene Aukrust har foreviget i sine tegninger. Senteret inneholder bl.a. “Reodor Felgens verksted” og en stor samling tegninger og malerier av Aukrust selv. Kong Harald var til stede og talte ved åpningen. Aukrustsenteret var kronen på et livsverk som allerede mange år tidligere hadde gjort Aukrust til ridder av St. Olavs Orden.

Verker

  • “Alvdalstrilogien”: Simen, 1958, Bror min, 1960, Bonden, 1964; samlet i jubileumsutg. 1998
  • Folk og Fe, 1959
  • Dobbeltsats og freske fraspark (skuespill), 1962, filmatisert 1963
  • Je og'n Solan, 1966
  • Relsa Fus, 1968
  • Hilsen Solan og Nystumoen, 1973
  • Melvind Snerken fra Innsbruck, 1976
  • Flåklypa Grand Prix (filmmanus), 1977
  • Ludvig, 1977
  • Slipp ham inn (erindringer) 1979
  • Flåklypaballetten, 1983
  • Guttene på broen, 1983
  • Lykkelig er den (erindringer) 1988
  • I lys av månen, 1990
  • Gurin med reverompa, 1991
  • 9 bøker i Flåklypa-serien
  • Edmund Bakkens OL eventyr (lydbok), 1993
  • Samlede verker, 1993
  • Med Melvind til OL, 1994
  • En liten og en små (erindringer), 1995
  • Krokryggen, 1996 (dramatisert på Det Norske Teatret 1998)
  • Hallstein Bronskimlet d.a.y. En av de fire store, 1997

Kilder og litteratur

  • Aukrusts erindringsbøker (se ovenfor)
  • A. B. Sundseth og A. C. Melhus: Norsk illustrasjonskunst 1850–1950, 1952
  • L. Hoel: Slik var'n Kjell, 1974
  • L. Østby: Kjell Aukrust. Humor i poesi og strek, 1980
  • F. Jor: Galleri Aukrust, 1993