I en drøy tiårsperiode fra midten av 1960-årene var Kirsti Sparboe en hovedaktør i norsk populærmusikk. Hun har senere markert seg som en dyktig skuespiller innenfor både musikk- og taleteater.
Kirsti Sparboe er yngst av fem søsken og ble tidlig eksponert for de eldres forkjærlighet for jazz. Utkledd som kineser sang hun 1964 på et karneval, ble hørt av Arthur Arntzen og fikk delta i et direktesendt radioshow som medførte fjernsynsopptreden hos Ada Haug i Tenpluggen og platekontrakt hos Arne Bendiksen. Allerede den andre singelen, Nå og for alltid, ble et stort gjennombrudd. Med en klarhet og styrke som kunne minne om en Sølvgutt, hadde hun det beste stemmematerialet av alle jentene som ble lansert i Wenche Myhres kjølvann og ble den eneste ved siden av Åse Kleveland med en betydelig karriere.
1965 fulgte seier i norsk Melodi Grand Prix med Karusell og en hovedrolle i filmen Stompa forelsker seg. Bestselgeren Hjem og hennes versjon av Nordlandsnetter risset seg inn i folkebevisstheten og ble fulgt av Livet er herlig og Du er alt. Hun vant ytterligere tre norske Grand Prix-finaler, med Dukkemann (1967), Jeg kan klare meg selv uten deg (1968), som ble trukket tilbake pga. plagiatbeskyldninger, og Oj oj oj, så glad jeg skal bli (1969). Denne ble heftig debattert i fjernsyn, der litterater og musikere på ramme alvor diskuterte tekstens litterære gehalt i timevis til stor irritasjon for folk flest. Den har vist seg svært seiglivet og er nok hennes mest kjente innspilling i dag.
Kunstnerisk interessante tidlige innspillinger var Cornelis Vreeswijks folketoneinspirerte Var det du? og den første norske «soul»-singelen, Hvor er dine tanker/Gå forbi. Samarbeid med Bendiksen og Oddvar Sanne i trioen Kirsti, Oddvar og Arne medførte fjernsynsshowet og LP-platen Tre i parken. 1968 sang hun Bendiksens I feel so strong til topps i en internasjonal slagerfestival i Rio de Janeiro, og lansering i Tyskland medførte fem hitsingler, hvorav Ein Student aus Uppsala var populær også på norsk og svensk. Ubekvem med slagerstilen og jerndisiplinen gav hun 1972 opp den tyske karrieren. De tyske innspillingene ble samlet på CD 1996.
På en gammel benk, En sommer er over og duettene På verdens tak og Solen på Kreta med daværende ektemann Benny Borg var populære i 1970-årene. Hun fikk Spellemannprisen 1972 for Dager med deg, en mer seriøs samling norske viser og sanger, og barneplaten Vinterland. Hun gav ut flere LP-plater gjennom tiåret, men var nå mest synlig på de skrå bredder. De viktigste norske innspillingene ble 1995 samlet på en dobbel CD med tittel etter hennes kanskje fineste innspilling, den vemodige og modne Ikke stå og frys.
Gjennombruddet som revyartist 1969 mot Wesenlund og Heide-Steen jr. i den berømte fjernsynsserien Og takk for det ble fulgt av Chat Noir-revyen Hjertelig Tilstede (1970) og den filmatiserte Kjære, lille Norge (1972). Beatles-kabareten Hallo–Adjø og Musikken var av Bjarne Amdahl på Oslo Nye Teater og den nostalgiske Vi går i Hjorten i Trondheim ble overført i fjernsyn. I Shakespeare-musikalen To muntre herrer fra Verona 1973 på Oslo Nye Teater hadde hun den første store egentlige rollen, og Gunvor Smikkstugun i Prøysen og Ludts Trost i Taklampa på Trøndelag Teater ble en veritabel triumf. Hun var en populær Pippi Langstrømpe på Chateau Neuf og fikk fin mottakelse for sin første viktige rene talerolle, Alvilde i Når den ny vin blomstrer på Oslo Nye Teater. I 1990-årene var hun særlig aktiv ved nordnorske scener, der hun ved siden av egne turneer var markant som Ole Brumm, i Brecht-forestillingen Bryllupsfesten i Tromsø og i den krevende monologen Lily Valentin for Nordland Teater.
Flere tilfeller av alvorlig sykdom og til dels intens negativ omtale i mindre seriøse massemedier i en periode i 1990-årene har skjøvet henne noe i bakgrunnen og er mulige årsaker til at hun ikke har oppnådd den posisjonen som en av sin generasjons ledende musikalartister som stemmen, skuespillertalentet og publikumstekket tilsier.