Karl Ludvig Reichelt er en av pionerene i norsk misjon. Han er mest kjent for sitt dialogiske misjonsarbeid blant buddhister i en tid da få i Vesten hadde forståelse for kinesisk religion. Som religionsforsker var han en viktig formidler av kunnskap om Østens religioner. Teologisk var han moderat konservativ, men ble i norske kristne miljøer angrepet på grunn av sin åpne holdning til andre religioner.
Reichelt vokste opp i tradisjonell pietistisk vekkelsesfromhet i Barbu ved Arendal, men viser selv til naturopplevelser fra barndom og oppvekst som viktige elementer i sin religiøse utvikling. Senere kom mer kulturåpne impulser fra lærerskolen på Notodden (1895). Etter en kort tid som lærer ble han student ved Misjonsskolen i Stavanger 1897–1902.
1903 ble han utsendt av Det norske misjonsselskap (NMS) til Kina og arbeidet frem til 1911 som vanlig misjonær i Hunan-provinsen. Han giftet seg 1905 med Anna Gerhardsen. Under sin andre periode i Kina (1913–20) fungerte han som lærer i Det nye testamente ved den lutherske presteskolen i Shekou, Hubei, og utgav en rekke kommentarer til nytestamentlige skrifter på kinesisk. Den første famlende kontakten med buddhismen på det kjente Weishan-klosteret i Hunan 1905 satte ham på tanken om et spesielt arbeid for buddhistmunker. Han beskriver det selv som en overveldende kallsopplevelse. I årene som fulgte, drev han ivrige studier av buddhismen ved siden av det daglige arbeid som misjonær og prestelærer.
Det egentlige arbeid blant buddhistmunker begynte 1922, først i tilknytning til NMS, men fra 1926 som et eget misjonsselskap, Den nordiske kristne buddhistmisjon (nå Areopagos). I Nanjing 1922–27 og i Hong Kong fra 1930 utviklet Reichelt og hans medarbeidere et unikt misjonsarbeid der man i stor utstrekning tilpasset seg buddhistisk klostertradisjon. Arbeidets kristne identitet var tydelig, men i liturgiske former og annen virksomhet gjorde man utstrakt bruk av buddhistisk terminologi og tradisjon. Reichelt var overbevist om at det beste i buddhismen fant sin oppfyllelse i kristendommen, og ønsket å utnytte det han ofte omtalte som “hellig, religiøst materiale” som tilknytningspunkt for å veilede munkene mot en kristen tro. Her kunne buddhistiske munker bo i en pilegrimshall slik de var vant til i sine klostre, og samtale med kristne som kjente og respekterte deres religion. Samtidig var Reichelt selv på stadige vandringer langs tradisjonelle buddhistiske pilegrimsruter for å besøke hellige fjell og klostre der han ofte ble invitert til å tale til munkene. Tusener av buddhistiske pilegrimer og tilhengere av andre religioner besøkte sentrene i Nanjing og Hong Kong, særlig i 1920- og 1930-årene, da Kina fremdeles var åpen for denne typen mobilitet. Japans krig mot Kina fra 1937, Stillehavskrigen 1941–45 og den kinesiske revolusjonen 1949 gjorde det vanskelig å videreføre arbeidet ut fra de opprinnelige intensjonene. Reichelt vendte selv tilbake til Hong Kong 1951 etter et lengre hjemmeopphold. Der døde han den 13. mars 1952 og ble gravlagt på misjonens sentrum Tao Fong Shan.
Reichelt var en produktiv forfatter og skrev både faglitteratur og populære skrifter. Under sine hjemmeopphold skrev han Kinas religioner og Fra Østens religiøse liv, begge basert på forelesninger ved nordiske universiteter. Hans mest kjente verk er utvilsomt trebindsverket Fromhetstyper og helligdommer i Øst-Asia, som han betraktet som kvintessensen av sitt arbeid. Hans siste større arbeid, Laotse, inneholder den første norske oversettelse av det klassiske skriftet Dao dejing. Reichelts studier og misjonstenkning ble også formidlet i populær form i mindre skrifter, artikler og foredrag. Fra Kristuslivets helligdom samler mange av hans viktigste foredrag. På en særegen måte kombinerte han misjonsglød med en intens følsomhet for ekte fromhet, buddhistisk så vel som kristen.
Reichelts styrke var hans evne til å beskrive det religiøse liv slik det utfoldet seg. I motsetning til vestlige forskere som gjerne arbeidet med buddhistiske skrifter på sine kontorer, kjente han buddhismen ved førstehånds erfaring og beskrev den med sympati og innlevelse. Flere av hans bøker ble da også oversatt til engelsk og tysk. Han var æresmedlem i lærde selskaper både i Tyskland og Kina og ble 1941 æresdoktor ved universitetet i Uppsala. Hans studier hadde også en rekke svakheter, kanskje fordi hans førstehånds kjennskap ikke gikk sammen med den kritiske skolering vestlige forskere vanligvis gjennomgår. Men kreativiteten og engasjementet i hans skrifter merkes fremdeles.
Reichelt var ikke bare en nyskapende misjonær, forsker og kunnskapsformidler, men bidrog til å skape nye holdninger til andre religioner. Hans dialogiske holdning gav ham mange fiender og kritikere i Norge, men den kritikken er nå stort sett forstummet. Hans salme Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet er blitt stående som selve misjonssalmen i norsk tradisjon.