Jon Birgersson

Det første vi hører om Jon Birgersson, er at han ble biskop i Stavanger etter Reinald, som ble hengt i 1135. Her ble han værende til han ble forflyttet til Trondheim som landets første erkebiskop (i alle fall i gavnet) i 1152/1153. Om Jons embetsgjerning i Stavanger vet vi ikke noe, og i en kildefattig tid er det også stort sett indirekte opplysninger materialet levner om hans virke i Trondheim. Snorre forteller at Jon hadde en søster som het Gudrid, som hadde vært kilde for sagaforfatteren Eirik Oddsson, ellers vet vi ikke noe om hans slekt.

Vi må gå ut fra at Jon har hatt et ord med i laget da selve grunnvollen for Nidaros erkebispesete ble lagt under den engelske kardinalen Nicolaus Brekespears opphold i byen 1152/1153. I et gaverettsstatutt som ble vedtatt på Borgarting i 1224, heter det at statuttet var utstedt av kardinal Nicolaus med tilslutning fra landets biskoper og de tolv viseste menn fra hvert bispedømme. Dette indikerer at det ble avholdt et riksmøte i forbindelse med legatens besøk.

Gjennom forhandlinger med landets tre konger (brødrene Inge, Sigurd og Øystein Haraldssønner), det verdslige aristokratiet og representanter for allmuen oppnådde kardinal Nicolaus betydelige innrømmelser for kirken og den nye kirkeprovinsen i Nidaros. Innholdet er blant annet kjent fra en pavelig stadfestingsbulle fra pave Anastasius 4. til Jon Birgersson og hans etterfølgere fra 1154. Det heter her at Trondheim skulle være metropolitansete i en kirkeprovins som foruten de fem bispedømmene i Norge omfattet de seks bispedømmene på Orknøyene, Suderøyene, Island og Grønland. For ettertiden tillå det erkebiskopen i Nidaros å vigsle biskopene i de underliggende bispedømmene.

Fra andre kilder vet vi at Nicolaus som pavens representant oppnådde betydelige resultater i sine bestrebelser på å bygge opp en norsk kirkeorganisasjon som var mest mulig fristilt fra verdslige myndigheter og desto sterkere knyttet til det universalkirkelige hierarkiet med paven på toppen. Det ble bestemt at nordmennene skulle betale peterspenger, en årlig skatt til pavestolen. Kongene skulle ikke lenger blande seg inn i valg av biskoper og abbeder eller influere på tilsetting av prester. Det ble gjort fremstøt for å gi kirken domsmyndighet når det gjaldt saker som angikk dens eget gods og søksmål mot klerker. I forbindelse med dette kan man se kardinalens forsøk på å opprette erkediakonater (høyere geistlige stillinger med særlig ansvar for jurisdiksjonen) i Nidaros bispedømme.

Et sentralt tema ved riksmøtet har nok også kirkens økonomiske stilling vært. Her ble blant annet vedtatt det nevnte gaverettsstatuttet som slo fast at man kunne donere kirken en tiendepart av arvet gods og en fjerdepart av selververvet gods uten arvingenes samtykke. Erkebiskop Jon fikk tatt denne bestemmelsen inn i Frostatingsloven. I denne loven sies det også at Jon har innført visse bestemmelser om hjemmedåp.

Jon ble vigslet og fikk overrakt sitt verdighetstegn palliet, et hvitt ullbånd med svarte kors, av kardinal Nicolaus på vegne av paven i 1152/1153. Dette skjedde i Kristkirken (Domkirken), hvor Jon også må ha vært til stede da skalden Einar Skulason fremførte sitt berømte dikt Geisli om Olav den hellige. Jon fikk ingen lang karriere som erkebiskop, og ifølge de islandske annaler døde han i 1157.

• biskop
• erkebiskop
• Nidaros bispedømme
• Norge i høymiddelalderen

• Dybdahl, Audun: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Daae, Ludvig: «En krønike om erkebiskopperne i Nidaros», i Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897, Trondheim 1897
• Helle, Knut: Norge blir en stat 1130–1319, bind 3 av Handbok i Norges historie, 1974
• Johnsen, Arne Odd: Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden, 1945
• Kolsrud, Oluf: «Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen», i Diplomatarium Norvegicum, bind 17B, 1913, s. 177f. (med de viktigste kildehenvisningene)