John Sanness var den første direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og en profilert formidler av internasjonal politikk. I 1950-årene var han sentral i kretsen rundt professor Arne Ording ved Universitetet i Oslo, det første virkelige fagmiljøet i studiet av utenrikspolitikk i Norge.
Sanness ble født i Leipzig av norske foreldre og kom til Kristiania som 7-åring. Allerede som ung var han en skarp polemiker, og 17 år gammel ble han utvist fra katedralskolen for sine protester mot monarkiet under 25-årsfeiringen av 1905. Da han kort tid etter ble tatt til nåde igjen, takket han nei med henvisning til skolens manglende respekt for ytringsfriheten og gikk opp til examen artium som privatist i stedet.
1930-årenes økonomiske krise bidrog til å gi den unge Sanness en internasjonalt orientert og radikal legning. Det gjorde et sterkt inntrykk på ham å se unge som eldre bli støtt ut av produksjonslivet og gjort overflødige og uønsket. I en beretning om ungdomstiden sier han at han da oppfattet det liberalkapitalistiske systemet som “kompromittert og ferdig”.
I gymnastiden var han blitt med i kretsen rundt Erling Falk og tidsskriftet Mot Dag. Men utover i 1930-årene våknet sosialdemokraten i Sanness. Han følte at den økonomiske krisen krevde pragmatiske løsninger. Men ikke minst bidrog den gryende nazismen i Europa til at han beveget seg mot Arbeiderpartiet. Han var kommet til at den beste strategi mot Hitlers tankegods var forsvar for fred og ikke minst demokrati.
Sanness var kjent for sin uredde og til dels trassige stil. Som hjelpearbeider under den spanske borgerkrigen foretok han halsbrekkende manøvrer for å få hjelpen frem. Som avtroppende formann i Det Norske Studentersamfund var han en av de første nordmennene som ble arrestert av tyskerne for opposisjonell virksomhet. 1941 kom Sanness seg over til London via Sverige, der han oppholdt seg sammen med sin kone Dagny til krigens slutt. Her arbeidet han hovedsakelig som sekretær for Arne Ording, lederen for den norske «hjernetrusten» i eksil, men var også aktiv i de norske sendingene fra BBC. Kort etter krigen ble han ansatt som utenriksredaktør i Arbeiderbladet.
I Arbeiderbladet ble Sanness kjent som en profilert og kunnskapsrik skribent. Samtidig underviste han ved Universitetet i Oslo. 1959 ble han dr.philos. på et arbeid om den såkalte skandinavismen, avhandlingen Patrioter, intelligens og skandinaver.
Samme år ble Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) etablert, et institutt som hadde sitt utspring i det behovet for mellommenneskelig forståelse som den annen verdenskrig hadde aktualisert. NUPI hadde som formål ikke bare å forske på internasjonal politikk, men også å spre kunnskap om disse spørsmålene til allmennheten. Her var Sanness, med sin bakgrunn fra både forskning og journalistikk, et selvsagt navn som direktør. Han hadde også andre egenskaper som gjorde ham egnet: Han beskrives som representant for det klassiske, greske dannelsesidealet, med stor kunnskapsbredde og glitrende formidlingsevner. Dessuten var han svært språkmektig og snakket etter hvert russisk, fransk, spansk og til og med noe finsk i tillegg til sin flytende tysk fra barndommen. Parallelt med direktørgjerningen ved NUPI holdt han i en årrekke jevnlige utenrikskronikker i NRK radio, og 1964–67 var han redaktør for tidsskriftet Samtiden.
Som samfunnsdebattant og direktør beskrives Sanness som en kald kriger, som helt klart stod nærmere partihauken Haakon Lie enn Einar Gerhardsen. Men samtidig ble han oppfattet som en raus og egentlig litt udogmatisk person, og USA- og NATO-tilhengeren hadde også en livslang interesse for Sovjetunionen. Sanness var et arbeidsjern og en inspirator, kjent for sine strenge krav til kvalitet og hang til svært friske diskusjoner. Mange yngre forskere hadde glede av Sanness' evner som mentor, bl.a. Johan Jørgen Holst.
1966 ble Sanness utnevnt til professor i historie ved Universitetet i Oslo, og i årene 1979–81 ledet han Nobelkomiteen (medlem fra 1970). I Sanness' periode spente komiteens utdelinger fra den kontroversielle Henry Kissinger til Mor Teresa. Særlig fredsprisen til Kissinger 1973 skapte debatt.