Johannes Heimbeck har fått nasjonalt og internasjonalt ry for sin innføring av BCG-vaksine som beskyttelse mot tuberkulosesmitte.
Heimbeck tok examen artium ved Aars og Voss' skole i Kristiania 1910 og medisinsk embetseksamen 1917. Deretter hadde han ved siden av studieopphold i utlandet forskjellige kandidat- og assistentstillinger før han tok doktorgraden 1923. 1925 ble han ansatt som reservelege ved Ullevål Sykehus.
I 1920-årene var tuberkulosen fortsatt en svøpe i Norge. Sykdommen rammet mange unge, med en økning i sykelighet og dødelighet hos kvinner. Selv om man lenge hadde kunnet påvise tidlig tuberkulosesmitte ved den diagnostiske tuberkulinprøven (Pirquet-prøve), var det fortsatt uenighet om når i livet smitten skjedde. Den rådende teori var at de syke var blitt smittet i barneårene, basert på undersøkelser av Theodor Frølich fra 1914. Kvinnelig sykehusbetjening syntes å være særlig utsatt for tuberkulosesmitte. Overlege Olaf Scheel ved Ullevål Sykehus hadde studert dette og innførte tvungen tuberkulintesting av nye sykepleierelever 1. januar 1924. Det var avdelingens reservelege som skulle stå for Pirquet-prøvene, noe som følgelig ble Heimbecks oppgave. Hans Jacob Ustvedt skriver om Heimbeck: “Uten særlige kunnskaper om tuberkulose og uten respekt for Frølich, Nasjonalforeningen mot tuberkulose eller andre autoriteter, men fantasirik, dristig og handledyktig trakk han så uavhengige konklusjoner av de funn som ble gjort, og åpnet nye veier for det forebyggende arbeid.” Det viste seg at færre enn forventet av de nye sykepleierelevene var Pirquet-positive, og altså at mange sannsynligvis ikke var blitt smittet som barn. Men en stor andel av de Pirquet-negative ble både smittet og alvorlig syke av tuberkulose under arbeidet ved sykehuset.
Helt siden begynnelsen av århundret hadde franske mikrobiologer arbeidet med å finne frem til en bakteriestamme fra kvegtuberkulose som ikke gav sykdom hos mennesker, men som likevel gav immunitet. En slik stamme kunne presenteres 1921. Den franske BCG-vaksinen (Bacille Calmette Guérin) ble prøvd på barn uten særlig hell, inntil 1926, da Arvid Wallgren i Sverige innførte innsprøyting av vaksine i huden på barn, dvs. den vaksinasjonsteknikken som senere har vært i bruk.
Det Johannes Heimbeck gjorde, og som har skaffet ham hans plass i tuberkulosens historie, er at han benyttet BCG-vaksine for å immunisere Pirquet-negative voksne personer som ennå ikke var blitt smittet med tuberkulose. Heimbecks BCG-vaksinering av voksne, som begynte 1926 med at han prøvde på seg selv (ulogisk nok, ettersom han var Pirquet-positiv), hadde utvilsomt forebyggende effekt og ble etter hvert anerkjent og tatt i bruk over hele verden. Heimbeck høstet stor ære hjemme og ute for sin innsats, selv om Olaf Scheel også hadde vært sentral i arbeidet.
1936–62 var Heimbeck direktør for Røde Kors Klinikk i Oslo og ikke lenger i samme grad engasjert som tuberkuloselege.
Heimbeck beskrives av Ustvedt som dynamisk og utfordrende, uredd og polemisk og med en spesiell form for humor, noe som skaffet ham både motstandere og uvenner. Han betegnes som samfunnsmessig og politisk konservativ, en kontrast til hans faglige radikalisme. Han deltok som lege på de hvites side i den finske borgerkrigen 1918 og utgav samme år en bok om denne krigens grusomheter.