Faktaboks

Johanne Reutz Gjermoe
Johanne Lucie Reutz Gjermoe
Født
4. januar 1896, Bergen
Død
4. februar 1989, Asker, Akershus
Virke
Økonom, kvinnepolitiker og fredsarbeider
Familie
Foreldre: Skipsfører Adam Munthe Reutz (1850–1927) og kaféeier Ragnhild Margrethe Jørgensen (1859–1950). Gift 25.6.1940 med byråsjef Eilif Gjermoe (21.9.1887–10.11.1980), sønn av sogneprest Carl Ludvig Gjermoe (1858–92) og Caroline Ommundsen (1857–99).

Johanne Reutz var hele sitt liv et samfunnsengasjert menneske. I mellomkrigsårene markerte hun seg som aktiv forkjemper for kvinners rettigheter. Etter den annen verdenskrig var hennes innsats i første rekke knyttet til nasjonalt og internasjonalt fredsarbeid.

Hun vokste opp i et borgerlig hjem i Bergen. Da faren mistet jobben som skipskaptein, fulgte vanskelige år for familien. Med friplass på Hambros privatskole tok Johanne Reutz examen artium 1915 og året etter lærerskole. Siden var hun først guvernante, deretter kontordame, før hun 1920 reiste til Storbritannia for å studere ved kvekercolleget Woodbrooke. Der ble grunnlaget lagt for hennes kristensosialistiske og pasifistiske livssyn.

Tilbake i Norge arbeidet hun noen år i Statistisk Sentralbyrå før hun 1925 ble ansatt ved LOs nyopprettede statistiske kontor. Der utarbeidet hun økonomiske oversikter og rapporter, laget prisindekser og konjunkturoversikter og skrev brosjyrer om faglige emner. Særlig prioriterte hun å få frem materiale som kunne underbygge de fagorganisertes lønnskrav i forhandlinger med arbeidsgiverne. 1928 tok hun eksamen i statsøkonomi ved universitetet i Oslo.

1932 kom Reutz med i arbeidet med Arbeiderpartiets første kriseplan, der hun bl.a. skrev kapittelet om arbeidsløsheten. For å bekjempe denne foreslo hun radikale tiltak, som nedsettelse av pensjonsalderen, seks timers dag og kvotering av ungdom i arbeidslivet. Også til de følgende kriseplanene leverte hun viktige bidrag.

Selv om hun høstet liten offisiell anerkjennelse for sitt arbeid med kriseplanene, førte det til flere viktige verv. 1935 ble hun medlem av Sosiallovkomiteen som utarbeidet loven om arbeidsløshetstrygd, og 1935–38 var hun delegat til Folkeforbundet og fungerte som rådgiver ved Arbeidskonferansene der.

Johanne Reutz engasjerte seg også i striden om gifte kvinners rett til arbeid. Hun påviste at oppsigelser av gifte kvinner betydde lite i forhold til de store arbeidsløshetstallene, et syn hun fikk gjennomslag for på arbeiderkvinnenes landskonferanse 1936. Samme år ble hun medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, og 1939 ble hun med stort flertall valgt til leder av partiets kvinnesekretariat.

Johanne Reutz gikk inn for en selvstendig sosialdemokratisk kvinnebevegelse, der arbeiderkvinnene gjennom samarbeid med andre kvinneorganisasjoner kunne styrke sin politiske innflytelse. Hun ønsket også at husmødrene skulle danne eget fagforbund, noe hun mente ville bety en oppvurdering av husmoryrket.

Som kvinnepolitiker var Reutz på mange områder forut for sin tid. Først i 1970-årene kom oppvurdering av kvinneyrker på den politiske dagsorden. Andre av hennes ideer, som kjønnskvotering i arbeidslivet og nedsatt arbeidstid, har senere fått ny aktualitet.

Krigen skulle bety slutten på hennes karriere i arbeiderbevegelsen. Etter frigjøringen ble hun beskyldt for unasjonal holdning under okkupasjonen og fratatt alle sine politiske verv. Anklagene mot henne ble aldri verifisert. Allerede før krigen hadde hun gjort seg upopulær i enkelte kretser på grunn av sin aktive kvinnepolitikk og sin antimilitaristiske holdning.

I årene etter krigen fant Johanne Reutz nytt engasjement og nye arbeidsområder. Gjennom organisasjonen Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet kom hun med i nasjonalt og internasjonalt fredsarbeid. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid for fredssaken.

Verker

  • Omfattende bibliografi i R. Aas: Mellom frontene, 2001
  • Kvinnen og arbeiderbevegelsen, i Det tyvende aarhundre nr. 4/1933
  • Kvinner til socialismen, 1934
  • Kvinners rett til lønnet arbeid, 1937
  • Sosialisme, moral og religion, 1946
  • Menneskehetens gjenreisning (sm.m. U. Jordfall), 1953
  • Kultur og fred. Pitrim A. Sorokins sosiale og historiske filosofi, 1957
  • Fredsarbeid i dag, foredrag i Nobelinstituttet, 1964
  • Fagbevegelsen og krigen, 1968
  • For likeverd og fred, 1983

Kilder og litteratur

  • Stud. 1915, 1942, 1965
  • HEH 1959, 1984
  • S. Syvertsen: Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, 1960
  • I. L. Larsen: “Kvinner i alle land, forén dere mot krigen!”, intervju i Sirene nr. 5/1981
  • J. Reutz Gjermoe: For likeverd og fred, selvbiografi, 1983
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen, bd. 4 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1988
  • d.s.: “Johanne Reutz – fra arbeiderbevegelsen til fredsbevegelsen”, i Portretter fra norsk historie, 1993
  • E. Hübert: “Fra Kapitol til den tarpeiiske klippe”, i HK-bladet nr. 7/1994
  • R. Aas: Mellom frontene. Johanne Reutz – pioner og yrkeskvinne i norsk arbeiderbevegelse, 2001
  • A. L. Jordal: “Johanne Reutz Gjermoe”, i Arbeiderhistorie, 2001
  • Omfattende oversikt over trykte og utrykte kilder i R. Aas: Mellom frontene, 2001