Faktaboks

Johan Storm Munch
Født
31. august 1778, Vågå, Oppland
Død
26. januar 1832, Kristiansand, Vest-Agder
Virke
Geistlig og forfatter
Familie
Foreldre: Sogneprest Peter Munch (1740–1802) og Christine Sophie Storm (1746–1825). Gift 9.3.1810 med Else Petronelle Hofgaard (15.7.1790–10.6.1879), datter av sogneprest, senere gårdbruker Andreas Hofgaard (1756–1826) og Mette Abigael Petersen (1770–1853). Far til Andreas Munch (1811–84) og Johan Storm Munch (1827–1908; se NBL1, bd. 9); farbror til Peter Andreas Munch (1810–63); farfar til Kristine Munch (1873–1959); farfars far til Sverre Munck (1898–1970); søstersønn av Edvard Storm (1749–94); fetter av Jacob Munch (1776–1839).

Johan Munch tilhørte den siste generasjon av opplysningsbevegelsens geistlige i Norge. Med sin sympati for unionen med Sverige og sine kulturelle interesser ble han etter 1814 det nye regimets yndling.

Munch tilhørte en gammel norsk presteslekt. Han fikk sin første utdannelse av faren og ble privat dimittert av ham 1796. Etter noen glimrende eksamener ble likevel ikke den teologiske embetseksamen som forventet. 1800–05 var Munch huslærer hos familien Løvenskiold på godset Løvenborg på Sjælland. Dette satte ham i forbindelse med de høyeste sosiale sirkler i Danmark-Norge. 1805 ble han kalt av Marcus Rosenkrantz som residerende kapellan i Skjeberg. Munch bodde hos sin patron på Hafslund herregård. Der ble han kjent med stattholderen, prins Christian August. Prinsen kalte ham 1808 til feltprost, og Munch befant seg nær begivenhetenes sentrum et par år. Da prinsen drog til Sverige 1810, stod Munch uten embete. Carsten Tank inviterte ham til Fredrikshald, der han et års tid underviste ved stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde. Deretter var han en tid privatlærer og litterat i Christiania.

En annen av Munchs beskyttere, grev Herman Wedel Jarlsberg, fikk ham 1813 kalt til sogneprest i Sande, og 1817 fikk han det godt lønnede embete som sogneprest i Aker og slottsprest på Akershus. Uten innstilling fra regjeringen ble Munch 1823 utnevnt til biskop i Kristiansand stift. Her fikk han straks både venner og fiender. Hans fiender oppfattet ham som autoritær og rigid, mens hans venner så i ham en geistlighetens forsvarer overfor legfolket. Andreas Faye mente i 1860-årene at Munchs dobbelte ettermæle skyldtes at han med sin sans for orden og verdighet måtte rydde opp i mange av de forhold som opplysningsbevegelsens prester hadde skapt: frihet i forhold til liturgi, prestedrakt og embetsførsel. Han engasjerte seg også sterkt mot allmuens alkoholbruk. 1825 fremmet han forslag om forenklinger i kirkeritualene, men saken ble henlagt av Kirkedepartementet.

Munch ble som biskop en klar motstander av den gryende misjons- og legmannsbevegelsen. Uordinerte, omreisende predikanter fikk påtale, og prester som sympatiserte med f.eks. herrnhutere og misjonsfolk, måtte offentlig gjøre rede for sine standpunkter. Famøs ble her Munchs mangeårige konflikt med sogneprest Gabriel Kielland i Finnøy.

Munch har ikke etterlatt seg teologiske arbeider. Desto mer aktiv var han som allmenn litterat. 1804 utgav han en oversettelse av Vergils Aeneiden. 1810 skrev han flere arbeider der han lovpriste prins Christian August. Senere kom oversettelser av samtidens mer romantiske verker, for eksempel Schillers Don Carlos. Disse oversettelsene ble høyt verdsatt i samtiden. Munch forsøkte seg også som selvstendig dikter under inspirasjon av blant andre Goethe, Schiller og ikke minst Adam Oehlenschläger. 1813 kom diktsamlingen Fjeldblomster. 1825 utgav han skuespillet Præsten i Hallingdal. Her og andre steder viste han seg som norsk patriot og priste norsk natur og historie.

I samme retning gikk Munchs tidsskrift Saga, som utkom 1816–20. Her oversatte han og andre prøver av sagalitteraturen, og de forsøkte å vise sammenheng mellom gammelnorsk og samtidens norske dialekter. I oversettelsene prøvde han å avspeile denne sammenhengen ved å bruke ord inspirert av både gammelnorsk og dialekter. Dette skapte stor debatt, og Munch ble anklaget for å ville gjøre “det norske Bondesprog til det norske Skriftsprog”. Det var en slik biskop kong Karl Johan mente det unge Norge trengte: lærd, litterær, myndig, nasjonal – og politisk føyelig. Ettertiden har gitt kongen rett i alle disse karakteristikkene.

Johan Storm Munch var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1823. Han fikk Borgerdådsmedaljen i gull 1821, ble geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden 1819 og ble tildelt kommandørkorset av samme orden to dager etter sin død.

Verker

    Et utvalg

  • Forsøg til en metrisk Oversættelse af Virgils Æneide, København 1804
  • Norges Farvel til Hans Kgl. Højhed Prinds Christian August, Svearigets Kronprinds, 1810
  • Mindetale over Christian August, 1810
  • overs. Don Karlos, Infant af Spanien. Af Friedrich Schiller, 1812
  • Fjeldblomster, 1813
  • Saga. Et Fjerdingaars-Skrift 1–3, 1816–20
  • Farvel til Aggershuus-Slots og Aggers Menigheder, 1823
  • Presten i Hallingdal eller: Hævnen, Kristiansand 1825
  • Nogle betimelige Ord om Nødvendigheden af at Indskrænke Brændevinets Misbrug, Kristiansand 1827
  • Se også bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 165–166

Kilder og litteratur

  • A. Faye: Christianssands Stifts Bispe- og Stiftshistorie, 1867
  • NFL, bd. 4, 1896
  • G. Kielland: Erindringer fra mit Liv, 1899
  • H. G. Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, bd. 2, 1912–20
  • En gammel Prests efterladte Papirer. Breve fra og til Gabriel Kirsebom Kielland, utg. av H. C. Kielland, 1922
  • A. Seierstad: Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i det nittandre hundreaaret, bd. 1 (Bibliotheca Norvegiæ Sacræ 2), Bergen 1923
  • H. Groth: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • R. Laache: Nordmenn og svensker efter 1814, 1941
  • NLH/Bull, 2. utg., bd. 3, 1959
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 1, 1979
  • K. Støylen: Vår kirke i sør. Christianssand stift – Agder bispedømme 1684–1984, Kristiansand 1984

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, ca. 1821; p.e