Faktaboks

Jens Jakobsson
Død
1452, Oslo
Levetid - kommentar
Født ca. 1380 i Danmark; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; og juni 1453.0.0
Virke
Biskop, riksråd og kansler
Familie
Foreldre: Ukjente.

Jens Jakobsson var biskop i Oslo og riksråd i mer enn 30 år og norsk kansler i nesten 20 i første halvdel av 1400-tallet.

Jens var danskfødt og ser ut til å ha hatt en bakgrunn fra erkesetet i Lund som diakon og kannik. Han tilhørte kong Erik av Pommerns nærmeste krets og omtales 1418 som hans kansler. 1418–20 var han prost i Roskilde, og 1420 ble han utnevnt av paven til biskop i Oslo, uten å ha blitt valgt av domkapitlet. Dette må bety at han har vært kongens ønskede kandidat til bispestolen.

Tilknytningen til kongen er viktig for å forstå Jens Jakobssons virke som biskop og riksråd i Norge. Han tilhørte også etter 1420 kongens nære krets og ser ikke ut til å ha oppholdt seg i Oslo i særlig stor grad før i 1430-årene. Han deltok heller ikke ved de to provinsialkonsiler for den norske kirkeprovinsen som ble holdt 1435 og 1436. Stiftet ble i stedet administrert av vikarer. Biskop Jens var imidlertid på visitasreiser i bispedømmet ved minst fire anledninger i 1420- og 1430-årene og har ellers oppholdt seg i landet i perioder.

I forbindelse med Jens Jakobssons utnevnelse til biskop ble han også utnevnt til kongens kansler. Denne stillingen hadde tidligere ligget til prosten ved Mariakirken i Oslo, men etter den forrige prostens død 1408 hadde Jens' forgjenger som biskop, Jakob Knutsson, fungert som norsk kansler. Kongen kunne med kansleren i sin nærhet fungere godt som norsk konge uten å oppholde seg i riket eller å konsultere det norske riksrådet i større grad.

I den urolige perioden mot slutten av 1430-årene ble biskopens tilknytning til kongen problematisk. Under en oppstand 1436 ble bispegården i Oslo okkupert av Amund Sigurdsson Bolt og hans menn; biskopen var ikke selv til stede. En del av de politiske klagemål som ble fremført under Amund Sigurdssons og senere Hallvard Gråtopps oppstander 1436–38, var rettet mot utenlandske embetsmenn i Norge, og det er grunn til å tro at noe av kritikken var rettet spesielt mot Jens Jakobsson. Samtidig anmodet erkebiskopen i Lund om at Jens måtte bytte embete med den norske biskopen Torlak i Viborg, fordi allmuen ikke ville godta utenlandske biskoper.

I de politiske rivningene innen riksrådet om forholdet til kong Erik i de følgende årene, inntok Jens Jakobsson en sterkt kongevennlig holdning. Ved oppgjøret med kongen 1439 ble Jens fratatt kanslerembetet. I stedet ble prosten ved Mariakirken igjen kansler. I 1440-årene var biskop Jens lite aktiv som riksråd, men ser ut til å ha skjøttet bispeembetet i større grad enn tidligere. Han ser stort sett ut til å ha oppholdt seg i Oslo.

Da kong Christoffer av Bayern døde 1448, grep Jens Jakobsson inn til fordel for Christian 1s kandidatur sammen med høvedsmannen på Akershus, Hartvig Krummedike. De to hadde hatt et anstrengt samarbeidsforhold tidligere i 1440-årene. Biskop Jens og Krummedike ble valgt til å forhandle med Christian om valgvilkår og påvirket deretter en flertallsfraksjon av riksrådet til å velge Christian 1449.

Jens Jakobsson døde 1452 eller 1453. Han har tradisjonelt vært fremstilt som en representant for “danskeveldet” i Norge. Like riktig vil det være å se ham som en representant for en sterk unionsmonarkistisk linje, i tråd med den kongelige politikk etter 1397. Her befant han seg på linje med flertallet av det norske riksrådet frem til 1439. Også i hendelsene 1449–50 fulgte Jens denne linjen, i motsetning til den riksrådskonstitusjonalistiske politikken som ble fulgt spesielt av erkebiskop Aslak Bolt. Jens Jakobsson var også en typisk representant for det nære samarbeidet mellom konge og høygeistlighet under dronning Margrete og Erik av Pommern.

Kilder og litteratur

  • NHfNF, bd. 3, 1915
  • E. Bull d.e.: Kristianias historie, bd. 1, 1922
  • T. Berntsen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • O. Kolsrud: Noregs kyrkjesoga, bd. 1, 1958
  • L. Hamre: Norsk historie frå omlag 1400, 1968