Jens Fredrik Schroeter var professor og bestyrer av Universitetets observatorium i Kristiania/Oslo 1919–27 og en anerkjent vitenskapsmann og dyktig popularisator.
Schroeter vokste opp i Drammen, gikk på Drammens latinskole og tok examen artium 1876. Allerede som gutt var han sterkt interessert i stjernehimmelen. Hans far tok ham med på turer til sjøs, og han lærte stjernebildene og om hvordan planetene beveger seg på himmelen. Han fikk også lære å bruke sekstanten.
Som ferdig cand.real. fra universitetet i Kristiania 1882 ble Schroeter straks ansatt som observator ved den nyopprettede polarstasjonen i Bossekop ved Alta. 1884–88 var han assistent ved Meteorologisk Institutt, og 1891 ble han observator ved Universitetets observatorium i Kristiania. 1888–90 arbeidet han med offentlig utdannelsesstipend som observator i Strassburg, Potsdam og Pulkova, og 1885–95 var han også lærer ved forskjellige skoler. 1900 ble han medlem av en departemental komité for lærereksamen ved universitetet. Schroeter ble mye benyttet i det offentlige vitenskapelige liv og var bl.a. sensor ved Sjøkrigsskolen.
1919 ble Schroeter utnevnt til professor i astronomi og bestyrer av observatoriet etter Hans Geelmuyden. Han ble medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania 1893, og i årene 1915–20 var han alternerende formann og viseformann i den matematisk-naturvitenskapelige klasse. Han fikk Fridtjof Nansens belønning 1925. 1920 ble han medlem av Den norske Gradmålingskommisjon og fungerte som kommisjonens formann fra 1922.
Schroeter utgav 1889 Über die tägliche Periode der Feuchtigkeit in Kristiania. Blant hans viktigste senere arbeider er Untersuchungen über die Eigenbewegung von Sternen in der Zone 65–70 Graden nördlicher Deklination fra 1903, Bestimmung der Bahn des Kometen 1864 III fra 1905 og Meridianbeobachtungen von Sternen in der Zone 65–70 Graden nördlicher Deklination, som han utgav i samarbeid med Geelmuyden. Dette var en del av et stort internasjonalt prosjekt for etablering av stjernekataloger.
I Sonnenfinsternisse von 600 bis 1800 n. Chr. viste Schroeter en enorm arbeidsevne og flid. Han beregnet samtlige 300 sentrale solformørkelser og 671 sentrale måneformørkelser som forekom i Europa mellom 600 og 1800 e.Kr. Beregningene av solformørkelsene ble vist i en serie Europa-kart og har bl.a. varig betydning for tidfesting av historiske begivenheter. Han utgav også tallrike publikasjoner om kometer og asteroider, vesentlig publisert i Astronomische Nachrichten.
I de senere år viet Schroeter kronologien stor interesse. I tobindsverket Haandbog i kronologi tok han i første del for seg tidsregningen i bl.a. Babylonia og Egypt, Asia og Sentralamerika, og i annen del tidsregningen hos de forskjellige folkeslag i Europa gjennom tidene.
Schroeter var redaktør for den offisielle almanakk 1919–27. Han moderniserte den og fjernet bl.a. “aspektene” (tegn som viser når månen passerer solens bane), som skapte atskillig overtro i deler av befolkningen; de ble tillagt både astrologisk og meteorologisk betydning. Boken om bøker fra 1926 er en historikk om almanakker.
Han var en utmerket popularisator og bidrog til å gjøre astronomien bedre kjent, bl.a. som mangeårig norsk redaktør i Nordisk astronomisk tidsskrift og seks år som formann i Kristiania Folkeakademi. Han skrev alt om astronomi i Salmonsens Konversationsleksikon foruten en rekke tidsskriftartikler. Schroeter var alltid rede til å bistå andre astronomiinteresserte, ikke minst den selvlærte Sigurd Einbu, som han gav omfattende støtte og hjelp.