James Maroni var biskop i Agder bispedømme 1930–47. Under den annen verdenskrig var han en sentral skikkelse i kirkens kamp mot nazismen.
Maronis far stammet fra en gammel italiensk familie i Firenze, som var kommet til Norge på 1700-tallet. Moren tilhørte en offisers- og presteslekt opprinnelig fra Holstein. James Maroni var elev ved katedralskolen i Kristiansand, hvor han tok examen artium på latinlinjen 1894. Han bestemte seg for å studere teologi og ble cand.theol. 1898. Etter praktisk-teologisk eksamen ble han ordinert til prest sommeren 1899. Som praktikumslærer og senere som prestekollega fikk stiftsprost Gustav Jensen avgjørende betydning for ham og kom til å prege hans utvikling som kirkemann. “Jeg akter og ærer ham fremfor nogen prest jeg har kjent,” skrev Maroni i sitt bispevita 1931.
Maronis første prestestilling var som personellkapellan i Bragernes menighet i Drammen 1899–1904. Han var prest ved småkirken i Vaterland i Kristiania 1905–12. Etter kort tid som konstituert garnisonsprest i Kristiania og hjelpeprest ved Diakonisseanstalten ble han residerende kapellan i Vor Frelsers menighet i Kristiania 1913. Fra 1926 var han domprost i Oslo, og 1930 ble han utnevnt til biskop i Agder. Han gikk av som biskop 1947, nesten fire år etter oppnådd aldersgrense.
Maroni engasjerte seg i en rekke institusjoner og foreninger av kirkelig og diakonal karakter. Fra opprettelsen av Kristiania Småkirkeforening 1908 til 1930 var han foreningens sekretær. Han var formann i Menighetsfakultetets forstanderskap i 17 år og i Den norske kirkes presteforening 1927–32, og han var medlem av Bekjendelsestro presters broderkreds. Han engasjerte seg også i politikken, og i perioden 1928–33 var han vararepresentant til Stortinget for Høyre.
Biskop Maroni ble en sentral skikkelse i kirkekampen i Norge. Hans holdning i okkupasjonstiden var et eksempel og en inspirasjon for hele Agder bispedømme. Etter at først biskopene og siden prestene brøt med NS-regimet og la ned sine embeter vinteren og våren 1942, var Den norske kirke i realiteten å betrakte som en frikirke for resten av krigen. Det nye kirkestyret fikk navnet Den midlertidige kirkeledelse. Fra juni 1942 var Maroni en av tre biskoper som var medlemmer av kirkeledelsen. Kirkens protester mot flere av NS-regimets overgrep, bl.a. jødeforfølgelsene og arbeidsmobiliseringen, førte til arrestasjoner av flere medlemmer i Den midlertidige kirkeledelse, som måtte gå under jorden. Biskop Maroni ble avsatt av NS-styret 12. mars 1942. Han ble pålagt å melde seg til politiet to ganger om dagen og fikk taleforbud. 1944 ble han forvist til Årdal i Ryfylke. Der virket han som prest i fem måneder, inntil han ble forvist til Lillehammer og senere til Helgøya i Mjøsa, hvor han ble til frigjøringen.
Maroni var en høyt skattet forkynner og gav ut flere prekener og andakter. 1919 kom boken Herrens bord, en samling med nattverdprekener, og prekensamlingen Den store glede gav han ut etter at han ble pensjonist. 1923 skrev han et sympatisk minneskrift om stiftsprost Gustav Jensen. Teologisk må Maroni regnes som moderat konservativ. Hans kirkelige ideal var en fri folkekirke, skilt fra staten.
James Maroni mottok en rekke hedersbevisninger og var bl.a. kommandør av Dannebrogordenen, ridder av den svenske Nordstjärneorden og innehaver av Norges Røde Kors' hederstegn.