Jakob Walnum grunnla 1897 Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet (senere Den norske omstreifermisjon, fra 1935 Norsk misjon blant hjemløse) og var foreningens første generalsekretær.
Walnum vokste opp i Bergen i en familie med sterke prestetradisjoner. Han gikk på Bergen katedralskole fra 1860, tok examen artium 1870 og ble cand.theol. 1877. Samme høst ble han tilsatt som lærer på Balestrand lærerskole. Høsten 1880 tok han praktisk-teologisk eksamen og begynte som personlig kapellan hos faren ved Nykirken i Bergen. Han underviste også ved frøken Holms pikeskole og var sekretær for den lokale indremisjonen frem til 1884 og formann for ynglingeforeningen.
Da Leikanger sognekall ble ledig 1884, søkte Walnum seg dit, og han virket der 1885–96. Han var driftig og energisk og hadde store planer. Snart stod han i spissen for indremisjonen i Sogn. Sammen med broren, sogneprest Hersleb Walnum i Vik, reiste han 1891 et barnehjem for foreldreløse barn i Sogn. Dit kom det også flere tatere, men bestyrerinnen nektet dem adgang. Antallet tatere hadde i tiden etter 1850 steget både på Vestlandet og i resten av Norge, og synet av hjemløse taterfamilier gjorde inntrykk på Walnum, som døpte barna.
Dermed stakk Walnum hånden i et vepsebol. Siden 1880-årene hadde taterne vært gjenstand for debatt i hovedstadspressen. 1893 talte Jakob Sverdrup, Walnums fetter, om “Fantevæsenet” på Stortinget. Han etterlyste en mann til å ta seg av oppgaven. Walnum kastet seg inn i diskusjonen med full tyngde og foreslo at Eilert Sundts kristnings- og bosettingsarbeid fra 1850-årene måtte gjenopptas, men denne gang rettet mot barna. Hans løsning var barne- og fosterhjem – og tvangsarbeid for de voksne. Allerede høsten 1893 dannet han Hovedkomiteen til Omstreifermisjonen i Bergen.
Året før hadde den lærerutdannede tateren Martin Johan Mathiassen Skau forsøkt å starte en tatermisjon uten å lykkes. Men Walnum mobiliserte sin mektige vennekrets og fikk penger til å starte en organisasjon som skulle “bekjempe” taterne, dvs. kristne dem og utslette den reisende livsformen. Tiltaket var i pakt med tiden. Hundretusener av mennesker var på vandring i Europa – sigøynere, tatere, anleggsslusker og loffere. Walnum drog til Tyskland og studerte bl.a. barnehjem og tvangsarbeidshus der.
I Norge var sosiallovgivningen på Walnums side. 1896 kom Vergerådsloven som gjorde det lettere å få støtte til barnehjem, og 1907 trådte Løsgjengerloven av 1900 i kraft. Omstreifermisjonens første barnehjem åpnet på Askviknes i Os ved Bergen 1900. På det meste drev organisasjonen seks barnehjem rundt om i landet. Fra 1914 kom bortplassering av barn i fosterhjem inn i et fast system. Staten skulle dekke utgiftene ved bortplassering. Walnum hadde minnet om at staten også måtte bidra for å bosette voksne tatere. 1907 kom regelverket, og Walnums organisasjon ble pålagt oppgaven.
Svanviken arbeidskoloni i Eide på Nordmøre tok imot de første beboerne høsten 1908. Her bodde taterfamilier i fem år for å dyrke jorda. Foreldrene mistet barna hvis de unndrog seg boplikten. Walnum oppholdt seg mye i den myrlendte arbeidskolonien, hvor taterne drev et arbeid de mislikte og som stred mot deres vanlige livsform. Walnum fartet også mye, han talte til små og store forsamlinger, skrev avisinnlegg og holdt en aktiv profil i år etter år. Han glemte heller ikke enslige, mannlige løsgjengere. De fikk sin arbeidsanstalt 1911, på Bergfløtt i Lier.
1912 var Walnum om bord i dampskipet Jupiter da det forliste nord for Bergen. Etter en kald natt på en holme lå han til sengs i flere uker, og han var resten av livet hemmet av sviktende helse. Ved utgangen av 1918 sluttet han som generalsekretær i Omstreifermisjonen og begynte en roligere tilværelse som prest i Botne i Vestfold. Annen søndag etter påske 1925 falt han sammen ved alteret i Hillestad kirke, og to dager senere fikk han hjerneblødning og døde.
Jakob Walnums ettermæle er omdiskutert. Fra eget og kollegenes ståsted gjorde han en stor innsats for å kristne og bosette tatere og løsgjengere. Han så sultne taterbarn, store barnekull og familier med en etter hans syn ukristelig livsform. Tidens anerkjente teorier hevdet at “vagabonderi” var en sykdom, som det tok tre generasjoner å helbrede. Fordi taterne ikke visste bedre, behøvdes det tvang.
I dag ser vi hvordan en privat, kristen og statsstøttet organisasjon fikk drive en til dels brutal reformpolitikk nokså uhindret fra slutten av 1890-årene til 1989. Ikke i noe annet land fikk én organisasjon så mye makt som Norsk misjon blant hjemløse.