Faktaboks

Jørgen Brunchorst
Født
10. august 1862, Bergen
Død
19. mai 1917, Roma, Italia, begr. på Vår Frelsers gravlund, Kristiania
Virke
Botaniker, museumsmann, politiker og diplomat
Familie
Foreldre: Skipsbygger og skipsfører Christian Ege Brunchorst (1835–64) og Emma Wesenberg (1837–1919). Gift 1) 18.9.1886 med museumsbibliotekar Ellen (Ella) Bull (21.7.1861–?), datter av forretningsmann Thomas Atlevsen Bull (1831–77) og Cathrine Johanne Christiane Kraft (1833–1925), ekteskapet oppløst 1911; 2) 1911 med Andrea (Lill) Langaard (16.1.1883–?), datter av fabrikkeier Knud Christian Langaard (1849–1922) og Ellevine Marie Langaard (1857–90).

Jørgen Brunchorst spilte en avgjørende rolle i moderniseringen av Bergens Museum i tiårene rundt 1900. Han markerte seg også som kulturpolitiker og folkeopplysningsmann.

Brunchorst kom fra en bergensk skipsbygger- og skipsførerfamilie. Han ble tidlig farløs og var fra barndommen av bestemt på å bli naturvitenskapsmann, muligens under innflytelse av sin meget hageinteresserte stefar, kjøpmann Gerhard Stoltz. Han tok examen artium i Kristiania 1880. Nivået i botanikk, og spesielt plantefysiologi, var på den tid meget lavt i Norge, så Brunchorst drog etter anneneksamen til Tyskland og studerte hos flere av tidens store tyske plantefysiologer. 1886 ble han dr.philos. i Heidelberg på en avhandling om symbiose mellom en del vedaktige planter og visse sopparter.

Da hadde han allerede – i et privat selskap – gjort så stort inntrykk på Bergens Museums direktør, D. C. Danielssen, at han ble kalt til en ledig konservatorstilling ved museet. Det var meningen at han i tillegg til sine museale forpliktelser også skulle fortsette sine botaniske arbeider, men forholdene i Bergen lå dårlig til rette, og hans virksomhet på denne front opphørte.

Desto virksommere ble han som museumsmann. Allerede 1886 foretok han en reise til London og studerte utstillingssamlingene i British Museum, nyordnet etter Sir John Lubbocks ideer, som stort sett har vært retningsgivende siden da. Brunchorst aksepterte disse ideer, og med Danielssens samtykke gikk han raskt i gang med å omordne Bergens Museums gammelmodige zoologiske og historiske samlinger. Noen botanisk samling fantes ikke, den skapte han fra grunnen av. 1901 ble han utnevnt til direktør for museet.

Under studiet i Tyskland hadde Brunchorst kommet bort i plantepatologi, og da det ikke fantes noen institusjon som tok seg av dette her i landet, oppfordret han jord- og skogbrukere til å sende inn materiale for bestemmelse og rådgiving. Denne tjenesten utviklet seg raskt og ble opprettholdt inntil forløperen for Statens plantevern (Statsentomologen) overtok 1894. I denne forbindelse publiserte han 1887 boken De vigtigste Plantesygdomme, som lenge var vår eneste lærebok i faget.

Hans ledemotiv var popularisering. Foruten de museale utstillingssamlinger tok han bl.a. initiativet til at Bergens Museum kjøpte tidsskriftet Naturen (hvor han selv var redaktør 1889–1906) og til en serie populære foredrag som han gav navnet Foredrag for hvermand. Serien bestod til radioen gjorde den overflødig, men blomstret opp igjen i krigstidens radioløse dager. Fra 1890 var han i en del år formann i Bergens arbeiderakademi.

All denne virksomheten kostet penger, som Brunchorst dels fikk fra sine formuende venner, dels ved innsamlinger, men hvis hovedandel måtte komme via offentlige kanaler. Brunchorst gikk inn i rikspolitikken, først én periode som stortingsmann (1895–97), senere i en ny periode (1903–06) da hans formelle evner og hans nære vennskap med Christian Michelsen plasserte ham i viktige stillinger. Men han fikk ikke den innflytelse i norsk politikk som man skulle ha ventet. For det første ble han syk; han fikk tuberkulose, som på den tid oftest var fatal, og ble bare reddet ved kraftig inngripen fra vennen Klaus Hanssen, grunnleggeren av tuberkulosearbeidet i Norge. For det annet var hans personlige stil og fremferd og hans utålmodighet med “unødige bagateller” så helt forskjellig fra tidens trauste stortingsarbeid. I første omgang lot han det derfor bli med den ene stortingsperioden, der han manifesterte seg som Stortingets kanskje viktigste kulturpolitiker, og medvirket bl.a. til opprettelsen av Premieobligasjonsfondet af 1896, hvis utbytte i sin helhet gikk til kulturformål.

Imidlertid fikk han vanskeligheter hjemme. Det utviklet seg til en seig strid om hvilken plass fiskeriundersøkelsene skulle ha i norsk vitenskaps oppbygning og hvor de skulle lokaliseres. I denne striden stod Brunchorst steilt mot Fridtjof Nansen og Johan Hjort. Det ble en årelang krangel som passet Brunchorsts temperament dårlig, og da han ikke fikk den støtte i museets direksjon som han mente han burde få, tok han 1906 avskjed fra sin stilling som direktør.

Han gikk nå helt inn i politikken og diplomatiet. En kort tid var han ministerresident i Havana, før han 1907–08 satt som arbeidsminister i Michelsens og Løvlands regjeringer. Da regjeringen falt, drog han tilbake til Havana som minister. 1910 ble han forflyttet til Stockholm og 1916 til Roma, der han døde kort tid etter.

Jørgen Brunchorst var utpreget urban. Han skildres som meget elskverdig, og hans vennekrets var stor og meget innflytelsesrik. Til tross for sitt image som levemann var han umåtelig arbeidsom, noe som nok er grunnen til at han fikk utrettet så mye på så mange felter. Ikke minst gjaldt dette den første tiden i Bergen, da han grunnla eller bidrog til opprettelsen av en mengde vitenskapelige og populærvitenskapelige institusjoner. Hans elskverdige vesen skal i høy grad å ha bidratt til å dempe den svenske misnøyen med 1905-politikken og til å ha normalisert forholdet mellom de to land.

Brunchorst var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1902. 1908 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener.

Bedømmelsen av Brunchorst som person veksler sterkt. Han er blitt karakterisert som en opportunistisk vinglebøtte. Men hele hans arbeid hadde ett virkelig mål: Bergens Museum og dets samfunnsforpliktelser. Han holdt fast ved målet, og brukte de midler som han til enhver tid fant hensiktsmessige. At han da kom til å tråkke på en del ømme tær, var selvsagt, og det hjalp ikke at hans ironi kunne være bitende.

Tross sin tilsynelatende glimrende karriere var Brunchorst på sett og vis en tragisk skikkelse. Han fikk ikke vise hva han kunne ha blitt til som vitenskapsmann – forholdene hindret ham. Hva han kunne blitt som diplomat og politiker på det store plan, vet man ikke, sykdommen knekte ham. Tilbake står den strålende fremsynte folkeopplysnings- og museumsmann som raget høyt opp over sin samtid – men i et lite og provinsielt museum. At hans elegante personlighet gjorde et sterkt inntrykk på samtiden, ser man i at han er en av de få ikke-kristianiensere som er med på Per Krohgs frise i Grand Café i Oslo.

Verker

  • Über die Wurzelanschwellungen von Alnus und den Elaeagnaceen, dr.avh., Leipzig 1886
  • De vigtigste Plantesygdomme. En populær Fremstilling af Nytteplanternes Sundhedslære, Bergen 1887
  • Tolv populære Foredrag om Udvikling, Liv og Formering i Planteriget, Bergen 1890 (2. utg. Udvikling, Liv og Formering i Planteriget, Bergen 1901)
  • Bergens Museum 1825–1900. En historisk Fremstilling, Bergen 1900
  • Om Arternes Oprindelse. En populær Fremstilling, 1901

Kilder og litteratur

  • Brunchorsts egne publikasjoner (se ovenfor)
  • H. Christensen: Bergen og dets mænd, Bergen 1907
  • G. Gran/H. H. Gran: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • C. F. Kolderup (red.): Bergens Museums almindelige historie 1900–1925, Bergen 1925
  • N. R. Hansen (red.): Universitetet i Bergens historie, bd. 2, Oslo/Bergen 1996, s. 1–50

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (3/4-figur) av Jacob Bratland, ca. 1900; p.e., deponert ved Botanisk institutt, UiB
  • Byste (bronse) av Jo Visdal, 1900; Bergens Museum
  • Maleri (brystbilde) av Henrik Lund, 1908; UiB