Henrik Janson Bull var leder for fiskeriforsøksstasjonen i Bergen i nesten 40 år og bygde der opp en moderne forskningsinstitusjon for analyse av fiskeprodukter og utprøving av metoder for fiskeforedling.
Bull studerte kjemi ved Polytechnicum i Zürich 1877–80. Deretter var han ansatt seks år ved en fargefabrikk i Basel, to år ved en bedrift i Manchester, og 1889–91 i kjemikonsernet Badische Anilin und Sodafabrik (BASF) i Wilhelmshaven. Her deltok han i forsøkene på å fremstille indigofargen syntetisk.
1891 ble Bull kalt til hjembyen for å lede den Forsøgsstation og Læreanstalt for tilvirkning av fiskeprodukter som Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme med økonomisk støtte fra Stortinget fikk satt i gang samme år. Han innledet sitt nye virke med en studietur til USA, Frankrike og Storbritannia for å studere fiskerinæringen der. Den norske fiskerinæring var stor internasjonalt sett, men ble betraktet som teknisk tilbakeliggende for så vel fangstleddets som tilvirkningens vedkommende.
Stasjonen ble utstyrt med varm- og kaldrøkeri og arbeidsrom for hermetisering og andre konserveringsmidler. Undervisningen startet våren 1893, med ett tremåneders og ett treukers kurs per år. Kursvirksomheten fortsatte til kort etter 1900. En rekke menn som skulle sette spor etter seg i hermetikkindustriens unge faser var innom Læreanstalten, som derfor er blitt kalt landets første hermetikkfagskole.
Da den statlige Fiskeristyrelsen (senere Fiskeridirektoratet) ble opprettet i Bergen 1900, ble forsøksstasjonen overført dit, og Bull fulgte med. Han ledet institusjonen i perioden 1891–1930, bortsett fra et avbrekk 1919–21, da han var kjemisk direktør i A/S De norske Saltverker, en elektrokjemisk storbedrift anlagt med bergensk rederikapital i Hosanger for å utvinne salt av sjøvann; blant initiativtakerne var Christian Michelsen og professor Bjørn Helland Hansen.
Fiskeriforsøksstasjonen var det ene leddet i Fiskeridirektoratets todelte forskningsavdeling. Havforskningen, som var størst, kartla livet i havet og dets rammevilkår, mens forsøksstasjonen drev produkt- og industriforskning. Det siste ble ansett for viktig fordi norsk fiskeriernæring tradisjonelt hadde levert produkter av lav bearbeidingsgrad. Samtidig var fiskerinæringen en av landets viktigste eksportnæringer. Ved innføring av industriell teknologi kunne man øke næringens bidrag til samfunnets verdiskaping. Hermetikk, medisintran og sildolje/-mel var eksempler på “moderne” vareslag hvor industriell bearbeiding gav en høy og kostnadseffektiv foredlingsgrad.
Stasjonen utførte grunnleggende undersøkelser i sektoren fiskefett og fiskeoljer. Analysemetodene for mange fiskeprodukter ble forbedret. Dette var viktig for å nå frem til standardiserte kvaliteter, som igjen hadde betydning for prisfastsettelsen og dermed en mer rasjonell omsetning. Mange såkalte “handelsanalyser” av fisk og fiskevarer ble betalt av norske produsenter og eksportører. Som ledd i dette arbeidet utviklet Bull apparater for å måle fettinnholdet i sild og brisling og tørrhetsgraden på klippfisk samt en analysemetode for tareaske. Gjennom sine tranundersøkelser bidrog han til utviklingen av en moderne trankontroll. Han var særlig kjent for sine arbeider om transortenes bestanddeler, og utviklet en egen metode for atskillelse av fettsyrene. Forsøksstasjonen arbeidet også med spørsmål som kjøling og frysing av fisk, kunstig tørking av klippfisk og fremstilling av salt.
Bull var anerkjent for å ha landets bredeste kompetanse på dette store feltet. Da han fratrådte 1930, hadde stasjonen fem ansatte. Selv om den fikk konkurranse fra Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger (1931) og fra Statens vitamininstitutt i Oslo, fortsatte stasjonen å vokse etter Bulls tid: Ved krigsutbruddet 1940 var staben økt til 19 personer. Ekspansjonen hadde sammenheng både med den generelle tendens i mellomkrigstiden til industrialisering av vareproduksjonen, og med en parallell forskyvning av fokus fra fangstledd til omsetning og avsetningsproblemer. Dette førte i sin tur til at vrakervesen og kontrollverk ble kraftig utvidet. Forsøksstasjonen leverte mye av det praktisk-vitenskapelige fundamentet for denne prosessen.