Faktaboks

Henrik Grosch
Henrik August Grosch
Født
21. juli 1848, Christiania
Død
11. februar 1929, Oslo
Virke
Museumsmann
Familie
Foreldre: Snekkermester Christian August Grosch (1815–85) og Georgine Mathilde Stougaard (f. 1809). Gift 8.6.1883 i Altona, Tyskland med sin kusine Nanna Margaretha Voss (23.10.1848–23.1.1923), datter av arkitekt Carl Heinrich Voss og Nanna Sophie Grosch (1818–90). Sønnesønn av Heinrich August Grosch (1763–1843); brorsønn av Christian Heinrich Grosch (1801–65).
Henrik Grosch

Tegning

Henrik Grosch
Av /※.

Henrik Grosch var leder av Kunstindustrimuseet i Oslo i 43 år. Som smaksdommer, initiativtaker til samlinger, utstillinger og undervisningsvirksomhet og som stifter av Den norske husflidsforening var han blant de sentrale aktørene i det nasjonsbyggende arbeidet på slutten av 1800-tallet.

Grosch tilhørte en familie av kunstnere og kunsthåndverkere. Farfaren var kobberstikker og ble den første lærer ved Den kgl. Tegneskole i Christiania, faren var møbelsnekker og onkelen hovedstadens stadskonduktør og fremste arkitekt. Etter examen artium 1865 studerte Grosch jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1871. Han var ansatt i Justisdepartementet fra 1873 (som kgl. fullmektig fra 1878) og formelt til 1897. Men allerede 1886 fikk han tjenestefri for å vie seg helt til det som skulle bli hans livsverk, ledelsen av Kunstindustrimuseet i Oslo.

Museet var opprettet 1876 på initiativ av kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, og de første årene var Grosch sekretær og konservator på deltid ved siden av arbeidet i departementet; fra 1886 var han konservator på heltid, med tittel av direktør fra 1894 og frem til han ble pensjonert 1919.

Kunstindustrimuseet ble opprettet for å fremme publikums og håndverkernes smak og hjelpe norsk håndverksvirksomhet og industri i en tid preget av svak norsk produksjon, vareflom fra utlandet, arbeidsløshet og økende emigrasjon til Amerika. Museet hadde således både et pedagogisk og et næringspolitisk formål. Kunstindustribevegelsen ønsket å fremme den “korrekte” stil i gjenstandene og også å fremelske det genuint norske.

Grosch hadde ikke studert kunsthistorie, men hadde lært faget gjennom lesning og reiser. Som den første leder av det første kunstindustrimuseet i Norge (Bergen fulgte etter 1887 og Trondheim 1893), ble han en sentral person i forvaltningen av den gode smak. Med stadig økende offentlige tilskudd bygde han opp museets samlinger, både av forbilledlige gjenstander fra utlandet og av norske håndverksgjenstander. Han ble tidlig engasjert i husflidsbevegelsen, ivret for opprettelse av husflidsskoler og sørget for at museet på Statens vegne fikk kontrollere skolene.

Museet så det som sin oppgave å “lære” landbefolkningen hva som var deres tradisjoner, og fra midten av 1880-årene reiste Grosch rundt til skolene som en streng smaksdommer og kontrollerte at undervisningen ved husflidsskolene fulgte den “korrekte” estetiske praksis i nasjonal ånd. Han var derfor lenge blant dragestilens ivrigste forkjempere. 1891 var han blant stifterne av Den Norske Husflidsforening og var i mange år foreningens viseformann; 1910–15 var han formann i Norges Husflidsråd.

I museumsarbeidet la Grosch vekt på pinlig orden og pedagogisk virksomhet, og han bygde opp museets bibliotek til å bli det viktigste norske fagbibliotek i sitt slag. På mange måter ble hans livsverk fullført ved innvielsen av den nye, kombinerte bygningen for Kunstindustrimuseet og Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i St. Olavs gate/Ullevålsveien i Kristiania 1904.

Av Groschs vitenskapelige arbeider er det grunn til å trekke frem hans forskning rundt gammel norsk vevkunst og om Herrebøe-fajansen. Et viktig arbeid var også oversettelsen av Hermann Muthesius' bok Stilarchitektur und Baukunst til norsk. I sitt siste virkeår ved museet fikk Grosch stiftet museets venneforening, og på sin 70-årsdag året før opprettet han “Direktør Grosch og hustrus legat til det norske kunsthaandverks fremme”.

Henrik Grosch ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1897. Han er blitt karakterisert som en kjølig, hardtarbeidende og nøktern museumsmann, som imidlertid manglet den store kunstneriske begeistringen som hans kollega Johan Bøgh i Bergen og professor Lorentz Dietrichson kunne oppvise.

Verker

  • Gamle norske Tæpper, Berlin 1889
  • Haandbog i huslige kunstarbeider, 1892
  • Gammel norsk billedvævning, Berlin 1901
  • Herrebøe-fayancer, 1901
  • Gammel norsk vævkunst, 10 mapper, 1913–22
  • Husfliden paa jubilæumsutstillingen 1914, 1924
  • overs. H. Muthesius: Stilarkitektur og Bygningskunst, 1909

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • Stud. 1865, 1943
  • Beretning om Kristiania Kunstindustrimuseums virksomhet 1919–20, 1920, s. 10–13
  • Kunstindustrimuseet i Oslo. Årbok 1928–29, 1930, s. 9–11
  • H. Grevenor: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • Kunstindustrimuseet i Oslo 1876–1976, 1976, s. VIII–XX
  • I. Glambek: Kunsten, nytten og moralen. Kunstindustri og husflid i Norge 1800–1900, 1988

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (gips) av Anders Svor, 1892; p.e
  • Maleri (halvfigur) av Johan Nordhagen, 1919; Kunstindustrimuseet i Oslo