Med sitt frodige og reflekterte nordnorske lynne har Henny Moan vært en magisk kraft i norsk teater siden 1950-årene. Hun er også kjent fra en rekke filmer.
Moan ble født i Alta, men vokste opp i Gratangen og Narvik. Oppveksten var preget av opprivende krigsår, men selv fant hun styrke i den nordnorske naturen og i en sosialistisk barnetro som hun fikk i arv fra faren. Etter endt realskole arbeidet hun ved en bensinstasjon i Narvik før hun 17 år gammel kom inn på det første kullet ved Statens Teaterskole 1953. Allerede 1955 debuterte hun i Lorcas Yerma på Det Norske Teatret.
Den høyt profilerte skuespilleren har hatt en vidtfavnende karriere. Hun var ansatt ved Det Nye Teater og Oslo Nye Teater 1957–65 og 1975–77 og gjorde seg bemerket i så vidt forskjellige roller som Eleonora i Strindbergs Påske (1958), den unge eleven i Ionescos Privattimen (1959) og Viola i Shakespeares Helligtrekongersaften (1964).
Ibsen har stått sentralt i Moans karriere. 1957 spilte hun Solveig i Peer Gynt i Frognerparken, og som ansatt i Fjernsynsteatret 1965–67 og 1977–78 hadde hun sterkt personlige tolkninger av bl.a. Rebekka West i Rosmersholm og Fru Alving i Gengangere. Hun gjestet Den Nationale Scene som Hilde i Bygmester Solness og Trøndelag Teater som Nora i Et dukkehjem. I Fjernsynsteatret gjorde hun seg ellers bemerket som den gåtefulle baronessen Edvarda i Hamsun-serien Benoni og Rosa.
På Nationaltheatret (1967–75) skapte hun også særpregede Ibsen-skikkelser: Ellida Wangel i Fruen fra havet og Thea Elvsted i Hedda Gabler. Hun tolket med innlevelse og innsikt Irina i Tsjekhovs Tre søstre, den offensive nyfeministen Hanna i To akter for fem kvinner av Bjørg Vik og tittelrollen i Strindbergs Frøken Julie.
Siden 1978 har Moan stått sentralt i ensemblet på Det Norske Teatret. Hun var en gnistrende Katinka Stordal mot Allan Edwall i Kranes Konditori. Moderne realistisk drama behersket hun som Lena i Athol Fugards Boesman og Lena. Hun skapte en forrykende Medea i den greske instruktøren Yannis Houvardas' ukonvensjonelle versjon av det antikke dramaet. Tragedieskuespilleren slo også sterkt til som spåmannen Teiresias i Sofokles' Oidipus. Klassisk komedie viste hun som en sprudlende Philaminte i Molières Lærde damer, og hun har gitt fascinerende innsyn i sterke eldre kvinneskjebner: Claire i Besøk av ei gammal dame av Friedrich Dürrenmatt, Bestemora i Historier frå Wienerskogen av Ödön von Horvath og Kvinna i Jon Fosses Ein sommars dag. Ikke minst har Moan fremstilt spenningsfylte Tsjekhov-kvinner i et poetisk spenn mellom tragedien og komedien: Ranjevskaja i Kirsebærhagen, den unge enken i Ivanov og Arkadina i Måken. Russisk melankoli og humor viste hun også i Turgenjevs Ein månad på landet. 2007 tok hun offisielt avskjed med scenen i antikrigsstykket Ad Astra av Karin Boldemann, der hun gav et fascinerende innsyn i en eldre kvinne som ser tilbake på livet.
Moan markerte seg tidlig som en fremtredende filmskuespiller. Hun har spilt i 23 filmer (per 2006). Debuten fant sted allerede 1955 i Arne Skouens Barn av solen. Etter det medvirket hun i to filmer i Sverige. Samarbeidet med Skouen førte til glimrende prestasjoner i Ni liv (1959), Pastor Jarmann kommer hjem og Kalde spor. Etter Ni liv fikk Moan tilbud fra Hollywood, men hun valgte å bli i Norge. Hun skapte en fascinerende skikkelse av kvinnen som trekkes mot tjernet i Kåre Bergstrøms De dødes tjern (1958) etter André Bjerkes kriminalroman, og i oppfølgeren Klokker i måneskinn spilte hun vertinnen. Moan gjorde seg også bemerket i Sverre Udnæs' Øyeblikket og som moren i Kristin Lavransdatter (1995). I tillegg har hun hatt ca. 80 roller i Radioteatret.
Moan vokste opp med nordnorske myter og historier og ble tidlig opptatt av litteratur. Med sin særpregede stemme har hun vært en flittig benyttet oppleser. Hun har reist landet rundt med flere litterære programmer – først og fremst Hamsun. I mange år har hun vært fast gjest under Hamsun-dagene på Hamarøy, men også André Bjerke, Sigrid Undset, Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas, Elias Blix og Herman Wildenvey har stått på programmet. Og hun har fremført en spennende monolog bygd på Ibsens Fru Inger til Østråt.
Moan var medforfatter i bøkene Det første halvsekel (1974) og Det mennesket glemmer jeg aldri (2000). Som engasjert samfunnsmenneske har hun hatt en rekke tillitsverv. Hun var medlem av Bærum kommunestyre for Arbeiderpartiet 1972–75, hun var med å starte Sosialistiske Kulturarbeideres forening med Olof Palme som pådriver 1969 og satt i styret i flere år, og hun har vært styremedlem i Bærum kulturutvalg og Oslo Arbeiderpartis kulturutvalg i flere år. 1988 var hun med å starte Hamsun-selskapet, der hun også var styremedlem i flere år og fortsatt sitter som varamedlem, og hun deltok i Afghanistankomiteen 1981–83.
Henny Moan har mottatt en rekke priser og stipend, bl.a. Statens kunstnerstipend og Oslo bys stipend.