Faktaboks

Harald Sæverud
Harald Sigurd Johan Sæverud
Født
17. april 1897, Bergen
Død
27. mars 1992, Bergen
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Kjøpmann, senere kontorsjef Herman Pedersen Sæverud (1861–1931) og Cecilie Baardsdatter Tvedt (1869–1956). Gift 29.5.1934 i New York med Marie Lolita Isdahl f. Hvoslef (9.2.1900–12.3.1982), datter av skipsmegler Frederik Waldemar Hvoslef (1861–1926; sønn av Fredrik Valdemar Hvoslef, 1825–1906) og Madsella Lorentze Steen (1872–1955). Far til Ketil Hvoslef (1939–).
Harald Sæverud
Harald Sæverud
Av /NTB Scanpix ※.

Harald Sæverud ble en av Norges mest avholdte og folkekjære tonekunstnere på 1900-tallet. Hans 9 symfonier står som milepæler i norsk symfonisk produksjon, og klaverstykkene Kjempeviseslåtten og Rondo amoroso er nærmest blitt folkeeie, likeledes scenemusikken til Peer Gynt. Hans produksjon består hovedsakelig av orkester- og klaverkomposisjoner.

Sæverud var barn nummer fire i en søskenflokk på 8. Han var født på Nordnes, like ved det nåværende Akvariet i Bergen. Begge foreldrene var innflyttere; faren kom fra Bømlo i Sunnhordland og moren fra Samnanger. Faren arbeidet seg opp innen handel, og familien ble etter hvert ganske velstående. 1905 flyttet familien til Fjøsanger, men 1910 ble Herman P. Sæverud dømt for innsidehandel med aksjer og måtte i fengsel, noe som fikk stor betydning for en sky gutt som Harald Sæverud. Han dukket mer og mer inn i musikkens verden og fabulerte når han hadde et ledig øyeblikk ved klavertangentene. Gjennombruddet i familiekretsen kom med klaverstykket Reisen til eventyrland.

Sæverud tok middelskoleeksamen og gikk to år på gymnaset før han 1915–18 fikk en mer systematisk musikkutdannelse ved Musikakademiet i Bergen med komponisten Borghild Holmsen som hovedlærer. Men innenfor komposisjonsfeltet gikk han siden stort sett sine egne veier. 1919 hadde han ferdig sine to første gjeldende opus, 5 Capricci for klaver og Symfoni nr. 1, første del. Symfonien vakte interesse hos komponistene Christian Sinding og Gerhard Schjelderup, og særlig sistnevnte kom til å gå i bresjen for Sæverud.

1920 begynte han komposisjonsstudier ved musikkhøyskolen i Berlin. Takket være hjelp fra vennen Johan Ludwig Mowinckel jr. og et kunstnerstipend fra den norske stat kunne han oppholde seg i Berlin i to år og studere komposisjon med bl.a. Friedrich Koch. Her fikk han oppført annen del av sin første symfoni med Berlinfilharmonien, som Mowinckel jr. hadde leid for en privat konsert. Flere av berlinkritikkene var meget positive. I Berlin ble han kjent med den jugoslaviske maleren Bozidar Jakac, som skulle bli hans venn for livet.

I 1920-årene livnærte Harald Sæverud seg som musikkritiker i Bergens Tidende og i en periode i Aftenposten. 1922 debuterte han som dirigent med Musikselskabet Harmoniens orkester, og han kom til å dirigere dette orkesteret en rekke ganger, hovedsakelig med egne komposisjoner.

Etter hjemkomsten fra Berlin gikk komposisjonsarbeidet meget sent; han strevde med å finne sin egen form. Bare symfoniene nr. 2 og 3 samt en klaversonate ble ferdigstilt i løpet av 1920-årene. I det neste tiåret økte produktiviteten, men ikke mer enn 9 opus så dagens lys. Sæverud giftet seg 1934 med den norskamerikanske Marie L. Hvoslef Isdahl, datter av en meget velstående shippingmann i New York, som også kom fra Bergen. Fra nå av ble familien økonomisk uavhengig, og Harald Sæverud kunne konsentrere seg helt om komponeringen. Ekteparet bygde kjempevillaen Siljustøl i Rådal utenfor Bergen, på en eiendom på ca. 200 mål, og flyttet sommeren 1939 inn med sine tre sønner. Sæverud tegnet selv møbler og annet inventar.

Krigsårene ble Harald Sæveruds viktigste skaperperiode. Han så på sitt virke som en motstandskamp mot tyskerne, og de tre “krigssymfoniene” er helt sentrale: nr. 5 Quasi una fantasia, nr. 6 Sinfonia Dolorosa – tilegnet minnet om en venn som ble henrettet av tyskerne – og nr. 7 Salme. Han komponerte i tillegg en rekke klaverstykker, deriblant de første tre samlingene med Slåtter og stev fra Siljustøl. Kjempeviseslåtten, som ble tilegnet “Heimefrontens store og små kjempere!” er et av de mest kjente stykkene. Nevnes må også orkesterstykkene Siljuslåtten og Galdreslåtten. Det er særlig disse verkene som har gjort Sæverud til en folkekjær komponist. Kontrastene i disse verkene er voldsomme – fra eksplosive utladninger i orkesterverkene, farget av protesten mot okkupasjonsmakten, til idylliske stykker inspirert av natur, dyr og landskap. Tonespråket ble gradvis moderert i forhold til det mer moderne uttrykket fra 1930-årene.

Av verkene etter krigen og fra de påfølgende tiår er det særlig musikken til Peer Gynt til Hans Jacob Nilsens “avromantiserte” oppsetninger som har fått et stort publikum. Av andre større komposisjoner er klaverkonserten og to verker komponert på oppdrag av amerikanske institusjoner, fiolinkonserten fra 1956 og symfoni nr. 8 Minnesota til feiringen av Minnesotas 100-årsjubileum som stat 1958.

Fra de senere tiår kan nevnes ballettmusikken til Ridder Blåskjeggs mareritt, fagottkonsert og symfoni nr. 9. På slutten av sitt liv fikk Sæverud stor interesse for kammermusikk, og fra hans hånd kom tre strykekvartetter og to blåsekvintetter.

1986 var Harald Sæverud festspillkomponist ved Festspillene i Bergen og fullførte ved den anledning scenemusikk til Ibsens stykke Kejser og Galilæer, påbegynt 1949. Hans siste komposisjon, Sonatine for bratsj og klaver, ble til da han var 92 år gammel.

Sæverud hadde en rekke tillitsverv i norsk musikkliv og ble tildelt mange æresbevisninger. Han var formann i Kunstnersamfunnet i Bergen 1930–31, medstifter av foreningen Ny Musikk 1938 og styremedlem til 1954, styremedlem i Norsk Komponistforening 1946–48 og i Musikselskabet Harmonien fra 1955, styreformann 1961–64; 1957 ble han æresmedlem og 1975 tildelt selskapets fortjenstmedalje. Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1953 og ble medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i Stockholm 1952. 1977 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

I sin ungdom ble Sæverud betraktet som representant for den nye musikken og ansett som litt av en billedstormer. Han tok imidlertid aldri skrittet ut i de atonales rekker, og med årene kom hans musikalske uttrykk til å nærme seg en form for nyklassisisme, hvor særlig Joseph Haydn fremstod som et forbilde. Melodien var alltid det bærende element, og et tema hadde en iboende kraft som styrte dets musikalske utvikling, mente han.

Folkemusikken opptok ham i stor grad, men han lot seg aldri påvirke av den direkte. “Jeg komponerer mine egne folketoner,” kunne han si. At hans oldefar, Johannes Baardson Tveit, var en av de fremste felebyggere i første halvdel av 1800-tallet la han meget stor vekt på; sitt fjerne slektskap med komponisten Geirr Tveitt likeså.

Slekt, arv og historie var begreper som gjennomsyret hans tankeverden, likeledes naturen. Hans kompositoriske virke betraktet han langt på vei som en spiringsprosess med utgangspunkt i norsk jord og landskap. At han var født på Vestlandet, gjorde at det var mye stein i hans musikk, sa han. Av viktige barndomserindringer pekte han ofte på to hovedkilder – uglenes sang i sommernatten og det faktum at han ble født i et hus som stod på en nedlagt gravplass: “Selve byens fordums rettersted var grunnen under huset vårt! [...] de tunge og mørke drag i mitt sinn må jeg ha suget i meg med morsmelken.”

Sæverud var individualist til fingerspissene. I kunstnerisk forstand var han kompromissløs, noe som kunne sette mange grå hår i hodet på dem han skulle samarbeide med. Det gjaldt nok også på det mellommenneskelige plan. Men han var i tillegg en raus person, og det var alltid en åpen dør for venner og kolleger på Siljustøl. Han ble etter hvert hevet over tid og sted og fremstod som den ubestridte musikklivets “Grand Old Man”.

Harald Sæverud ble gravlagt på statens bekostning, og seremonien i Grieghallen i Bergen ble direkte overført i fjernsyn. Han ligger gravlagt på sin eiendom Siljustøl, som nå er museum.

Verker

  • Komplett verkliste finnes i Reitan 1997 (se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Orkesterverker (et utvalg)

  • 9 symfonier, 1919–66
  • Cinquanta variazioni piccole, 1931
  • cellokonsert, 1931
  • Canto ostinato, 1934
  • obokonsert, 1938
  • Gjætlevisevariasjoner, 1941
  • Siljuslåtten, 1942
  • Galdreslåtten, 1942
  • Kjempeviseslåtten, 1942
  • pianokonsert, 1950
  • fiolinkonsert, 1956
  • Vade mors, 1957
  • Allegria. Sinfonia concertante, 1957
  • Entrata Regale, 1960
  • fagottkonsert, 1963
  • Sonata Giubilata, 1970
  • Fanfare og hymne, 1970
  • Mozart – Motto – Sinfonietta, 1972
  • Overtura Monumentale, 1978

    Div. scenemusikk

  • Lucretia-suite, 1937
  • Peer Gynt, 1947
  • Kejser og Galilæer, 1949–86
  • Havråtunet, filmmusikk, 1954
  • Ridder Blåskjeggs mareritt, ballett, 1960

    Klaververker

  • 5 capricci, 1919
  • klaversonate i g-moll, 1921
  • Suite, 1931
  • Lette stykker for klaver, to hefter, 1939 og 1941
  • Slåtter og stev fra Siljustøl, fire hefter, 1942–44 og 1966
  • Fuglefløyt-variasjoner, 1968
  • Fabula gratulatorum, 1973

    Kammermusikk

  • 20 små fiolinduetter, 1951
  • Sjå soli på Anaripigg, korverk, 1952
  • tre strykekvartetter, 1970, 1975 og 1978
  • Andante funebre for cello og klaver, 1981
  • to blåsekvintetter, 1982 og 1983
  • Sonatine for bratsj og klaver, 1989

    Artikler

  • Musikalsk selvportrett, i Julefest, 1956
  • Peer Gynt-musikk – Salme, i I. Bengtson (red.): Modern Nordisk Musik, Stockholm 1957
  • Et sørgelig kapittel, i G. Hølmebakk (red.): Det første halvsekel, 1974

Kilder og litteratur

  • O. Mosby: Musikselskabet Harmonien, Bergen 1945
  • S. Torsteinson: Harald Sæverud, 1957
  • P. Hall: 25 år Ny Musikk, 1963
  • K. Fasting: Musikselskabet Harmonien gjennom to hundre år, Bergen 1965
  • Ø. Sommerfeldt: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • K. Lange: Norsk Komponistforening gjennom 50 år, 1967
  • E. Solås: En studie i Harald Sæveruds scenemusikk til “Peer Gynt”, mag.avh. UiO, 1968
  • B. Wallner: Vår tids musik i Norden, Stockholm 1968
  • HEH, 1979 og 1984
  • L. Reitan: Harald Sæverud. Mannen – musikken – mytene, 1997
  • gjestebøkene på Siljustøl
  • nettsted: www.siljustol.no