Harald Meltzer var utdannet jurist og ble forfatter ved en tilfeldighet. Han var ingen stor skribent, men hadde evne til å formidle det menneskelige, folkelivet og det positive i alt det triste og negative. Det gav ham en solid plass hos leserne.
Meltzer tok examen artium 1835 og juridisk embetseksamen 1841. Det fortelles at han både som student og senere, som kopist i Justisdepartementet, var et festmenneske. Han var med overalt der det bød seg en anledning til fest og festliv.
1849 ble Meltzer utnevnt til politifullmektig i Christiania. I byen utkom samtidig en ny avis, Christiania-Posten. Til denne avisen ble Meltzer bedt om å skrive små notiser fra politiets hverdag. Mai 1848 var han på trykk for første gang, med en historie om en murer som hadde blitt skutt i benet. Det var ikke stor journalistikk han publiserte til å begynne med, og litteraturhistorikeren Henrik Jæger skrev senere at “hans første notiser er ganske blottede for litterær værdi”.
Men Meltzer var trofast mot sine lesere i Christiania-Posten. Politinotisene ble etter hvert mange og senere utgitt i bokform som Smaabilleder af Folkelivet i to bind, med underfundige historier fra en meget barsk christianiahverdag befengt med tyverier, fyll og slagsmål, men nesten alltid med en varm, menneskelig eller medmenneskelig snert. Av andre emner Meltzer tok opp i sine mange avisartikler, kan nevnes en serie om Ole Høilands Liv og Levnet og en om Grundset Marked.
Harald Meltzer skildret først og fremst dagliglivet. Boken Det hemmelighedsfulde Lysthus er i sin helhet viet fortellinger fra hans barndoms by Bergen. Hovedmotivet synes å være å skildre enkle og ofte fattige mennesker og deres møte med samfunnet. For Meltzer var det viktig å fange virkeligheten. Han skildrer ofte utilslørt, uten pekefinger og uten å være fordømmende. Han hadde en sjeldent god iakttakelsesevne, noe som selvfølgelig også kom til nytte i hans arbeid som politiembetsmann.
Harald Meltzer skapte en sjanger med sine politinotiser. Han satte ord på det man ikke snakket om og gjorde det ofte uuttalte mulig å forstå for leserne. Det er klare likhetspunkter med P. Chr. Asbjørnsen og hans fortellerkunst; Meltzer virket i en tid da verken Amtmandens Døttre eller Synnøve Solbakken hadde sett dagens lys.
Henrik Jæger forteller i sin bok Norske forfattere (1883) at Meltzer “var altfor meget Privatmand og altfor lidet forfatter. Så kraftigt hans Talent end var, formaaede det ikke at vinde Bugt med de borgerlige dyder, han havde faaet i Vuggegave”.
Meltzer, som fra 1853 hadde tittel av politiadjutant, oppfattet seg selv mer som politiembetsmann enn som forfatter. Han så på seg selv som en litterær amatør som nøyde seg med den fornøyelsen han hadde av å skrive. Han var en iherdig skribent som ikke tok seg tid til å gjennomarbeide sine manuskripter, som han skrev og sendte fra seg som de var – ofte som ren kladd. Mange sider ble liggende upublisert i skrivebordsskuffen, og etter hans altfor tidlige død ble Af H. Meltzers efter ladte Papirer utgitt. Meltzer døde av tyfus 1862, bare 48 år gammel.