Harald Grieg skapte Gyldendal Norsk Forlag og gjorde det til en suksess. Han gav nytt liv til klassiske diktere, som hadde måttet utgi sine bøker i Danmark for å leve av sin diktning, og han førte både de gamle og mange nye forfattere hjem til Norge. I mange år var han en ledende skikkelse i norsk bokbransje.
Grieg ble født i Bergen og vokste opp der. Hans far var en kultivert lærer, mens moren var den praktiske i familien. Han ble tidlig opptatt av bøker, og i skoletiden leste han store mengder norsk og internasjonal litteratur. I gymnassamfunnet holdt han foredrag, ble snart formann og senere teatersjef. Etter examen artium ved Bergens katedralskole 1912 reiste han til Kristiania for å studere filologi. Litteratur opptok ham mest, men han tok historie som hovedfag, med hovedoppgave om pressen i Bergen på 1700-tallet, og ble cand.philol. 1917.
I studietiden sendte han teaterbrev og -anmeldelser til Morgenavisen i Bergen og ble avisens korrespondent i Kristiania. Dermed kom han i kontakt med Tidens Tegn, hvor han stadig fikk nye oppgaver. Sommeren 1917 ble han fast ansatt, og avisarbeidet gav ham mangesidig erfaring. Bl.a. var han korrespondent i Finland under borgerkrigen 1918. Etter hvert ble litteratur et sentralt område.
Våren 1920 fikk han tilbud om å gå inn i ledelsen i den norske avdelingen av Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Francis Bull var allerede medlem av forlagets direksjon. Grieg ønsket en prøvetid og ble ansatt mars 1921. I februar 1922, da avdelingen ble skilt ut som et eget aksjeselskap, ble han direktør sammen med danske Chr. Kønig. Det selvstendige Gyldendal Norsk Forlag ble opprettet 1925, med Grieg som administrerende direktør. Fra 1928 ble han enedirektør. Han gikk av 1970, og virket som arbeidende styreformann 1970–72.
Mange ledende norske forfattere hadde utgitt sine bøker på dansk Gyldendal, og forlaget opprettet en filial i Kristiania 1904. I Norge ble det etter hvert reist sterke krav om at denne litteraturen måtte komme på et norsk forlag. Forslag om at filialen skulle bli overtatt av Aschehoug, under William Nygaards ledelse, var flere ganger fremme, men ble aldri en realitet. Forholdet mellom Gyldendal og norsk bokbransje var i flere perioder svært spent. 1924 sa det danske forlaget seg villig til å selge filialen. Mange regnet det som håpløst å skaffe nok norsk kapital, men Grieg satset med alle mulige midler. På årets siste dag, da fristen gikk ut, var aksjekapitalen sikret.
Det var en stor begivenhet at norske forfattere var kommet “hjem til Norge”. Nye, lovende forfattere kom til, og Gyldendal Norsk Forlag kunne allerede det første året presentere en solid liste på 82 bøker. En rekke store jubileumsutgaver i årene som fulgte, gav både prestisje og gode inntekter. 1928 var det hundre år siden Ibsen ble født, 1932 kunne Bjørnson feires, og 1933 Jonas Lie. Bjørnsons Samlede verker ble solgt i 70 000 sett i løpet av et år. 1928 kom Norges nationallitteratur i 12 bind, med et salg på 20 000.
Ved starten hadde forlaget en restgjeld til Danmark på en snau million kroner, den skulle betales i løpet av 20 år. Beløpet ble nedbetalt på seks år.
Norsk og utenlandsk skjønnlitteratur var forlagets sterkeste side, men virksomheten økte stadig. I desember 1937 startet utgivelsen av Alle Kvinners Blad, som gav solid støtte til skjønnlitteraturen. Med lave priser kunne det bli imponerende salg både på bokverk og enkeltbøker, men forlaget vek heller ikke tilbake for bøker som vanskelig kunne komme i store opplag, fra epokegjørende romanoversettelser i Den gule serie til senere års kresne serier for noveller og dramatikk.
Bokserier spilte lenge en viktig rolle for Gyldendal. De omfattet både norsk og utenlandsk skjønnlitteratur, og etter hvert også faglitteratur og oppslagsverk. Mange kom som subskripsjoner i 12 bind, da kunne forlaget skape blest hver eneste måned i et helt år. Skolebøker kom til, og Gyldendal stod snart sentralt da den nye generasjon av billigbøker vokste frem i 1960-årene.
Det var Grieg som kjempet frem et norsk Gyldendal, og det var han som stod i spissen da det utviklet seg til et ledende forlag i Norge, og senere til et helt konsern. Fra sitt etter hvert meget romslige kontor fulgte han all virksomhet, fra manuskript eller første kontakt med forfattere til en fengende markedsføring. Han stod som midtpunkt i en omfattende samfunnskontakt, briljerte på pressekonferanser og ledet en storstilt selskapelighet. Han var en patriarkalsk leder, i den grad ett med forlaget at hans ånd levde videre også etter at han var gått bort. Han var energisk og effektiv, viljesterk og ubønnhørlig, og stilte store krav både til seg selv og andre. Han hadde både økonomisk teft og litterær forståelse, og gjorde Thomas Carlyles ord om et forlag som en kombinasjon av børs og katedral til sine. Selv leste han mengder med manuskripter, og tok personlig standpunkt til dem. Hans sterke stilling i forlaget skaffet ham uvanlig gode økonomiske forhold. Han kombinerte fantasi og fornuft, forsiktighet og vågemot. Han motarbeidet fagorganisering, og reduserte suverent alle lønninger med 10 prosent i april 1940, da han var redd for at krigen ville lamme boksalget. Men han betalte pengene tilbake da høsten kom, og det fremdeles ble solgt bøker. Midt i sin selvsikkerhet kunne han være sårbar, forfengelig og svak for ros. Men han roste også selv. Mange så på ham med beundring, noen med ærefrykt.
Grieg ønsket et forlag der forfatterne følte seg hjemme. Han var deres støtte og venn. Han fulgte Knut Hamsun både som forfatter og i mer private og personlige saker, helt til krigen skapte en dramatisk endring. Han utgav Paa gjengrodde stier (1949), men ved Hamsuns begravelse var ikke Grieg ønsket. Han støttet sine radikale forfattere, ikke minst dem som 1931 ble angrepet for å skrive umoralske bøker. Forlagets romankonkurranse dette året, der Sigurd Christiansen og Sigurd Hoel var vinnere, ble omtalt som en konkurranse i litterært svineri. Både Grieg og Francis Bull stod sammen med Agnar Mykle ved straffesaken om utgivelsen av Mykles roman Sangen om den røde rubin 1957–58.
Grieg var formann i Den norske Forleggerforening 1936–60, og ble æresmedlem 1960. Han var formann i Nationaltheatrets styre 1939–62, formann i Foreningen Norden 1939–50, ordfører i foreningens råd 1958–62 og formann i Fondet for svensk-norsk samarbeid 1948–64.
Ved Nationaltheatret fikk Grieg ikke bare dyrke en av sine store interesser, men også utfolde seg som administrator og selskapsmann. Det var også som styreformann der han ble arrestert 26. juni 1941, etter at en del av staben hadde fått spilleforbud av tyskerne, og de øvrige valgte å gå til streik. Han ble avsatt fra sin stilling i Gyldendal og fratatt alle sine verv. Han ble satt fri, men snart fengslet igjen, og satt først i Møllergt. 19, der han i hemmelighet begynte å skrive sine erindringer, og så på Grini, der han fikk arbeide i bokbinderiet. Han ble løslatt 17. september 1942, og oppholdt seg senere på sitt feriested i Portør (der han tidligere hadde tatt med sine konsulenter, Sigurd Hoel og Nils Lie, til kalde morgenbad og effektiv vurdering av aktuelle manuskripter) til forlaget igjen stod klar til å ta imot ham.
Selv fra Grini tok Grieg del i ledelsen av forlaget. 1968 måtte han senke sitt høye aktivitetsnivå etter sitt første hjerteinfarkt, men han var med i sitt forlag like til det siste.
Grieg var kommandør av St. Olavs Orden (1962), kommandør av den svenske Nordstjärneorden, kommandør av Finlands Vita Ros' orden og av den danske Dannebrogordenen, og han var tildelt Finsk frihetskors. Han utgav en rekke bøker med utgangspunkt i sitt virke. Sentralt står En forleggers erindringer.