Faktaboks

Hans Skanke
Hans Jonassøn Skanke Schanche Johannes Jonæ Skanke
Født
18. april 1679, Trondheim, Sør-Trøndelag
Død
21. mars 1739, Melhus, Sør-Trøndelag
Virke
Skolemann, prest og forfatter
Familie
Foreldre: Arkelimester Jonas Jørgensen Skanke (død 1697) og Karen Andersdatter Rold (død 1687). Gift 30.9.1711 i Trondheim med Ester Jacobsdatter Abel (ca. 1673–1732 (begr. 2.1.1733)), enke etter kapellan Steen Claussen Parelius og datter av gullsmed Jacob Abel (død 1676) og Riborg Pedersdatter Brix.

Hans Skanke var knyttet til katedralskolen i Trondheim som konrektor og senere rektor i 25 år, men huskes i dag først og fremst for sitt arbeid for misjon blant samene.

Skanke var elev ved katedralskolen i fødebyen 1691–99. Deretter studerte han ved universitetet i København, der han tok baccalaureusgraden 1700 og teologisk eksamen 1701. Han ble magister 1710. Sin første ansettelse fikk han som huslærer hos viselagmann Gert Lange på Torget i Brønnøy 1701–05. Sommeren 1701 reiste han med familien Lange til Tromsø, der han i et par uker fikk innblikk i samisk språk. Fra 1706 var han famulus (sekretær) hos biskop Peder Krog i Trondheim og reiste sammen med ham på visitas til Finnmark 1708.

Ved katedralskolens reorganisering 1709 ble Skanke ansatt som hører i 4. lektie, men ble allerede samme år utnevnt til konrektor. Ved innsettelsen året etter hadde han, etter biskopens ønske, forfattet et dikt på latin, Fata Nidrosiana, en hyllest til hjembyen og til biskopen som hans velgjører. Skanke var en belest mann og en dyktig forfatter på norsk og latin. Poesien stod ham særlig nær, og blant hans beste dikt er Jonas, udi danske alexandrinske Vers beskreeven, som ble utgitt av biskop Gunnerus 1759. Julesanger og kjærlighetsdikt finnes også blant hans arbeider. Skanke samlet på gamle skinnbrev og eide bl.a. en pergamentbibel som i middelalderen hadde tilhørt domkapitlet i Nidaros. Bibelhåndskriftet, et fransk arbeid fra midten av 1200-tallet, som Skanke 1710 fant innmurt i domkirken, er i dag kjent som Aslak Bolts bibel og finnes i Deichmanske bibliotek i Oslo.

Det gode forhold til biskop Krog endret seg etter at Seminarium scholasticum ble opprettet 1716. Skanke engasjerte seg tidlig for tanken om en egen misjon for samene, og det var han som anbefalte Misjonskollegiet å bruke katedralskolens lektorat til et slikt arbeid. Det er mulig at han hadde seg selv i tankene for en slik stilling, men den gikk i stedet til Thomas von Westen. Til gjengjeld gjorde denne Skanke til sin vikar ved skolen når han selv var på reise. Skanke var selv ingen misjonær og holdt seg stort sett til sine administrative plikter ved seminaret, men det hendte at han ble med von Westen på kortere reiser. Han forble en nær medarbeider og lojal venn av von Westen helt frem til dennes død 1727.

Selv om Skanke i flere år hadde vært seminarets reelle styrer, fikk han ikke lektorstillingen etter von Westen. Den gikk til dr.theol. Eiler Hagerup. Først da denne ble biskop i Trondheim 1731, ble Skanke utnevnt til lektor ved seminaret. En slik utnevnelse var sterkt imot biskopens ønske; etter at han hadde skrevet til kanselliet om saken, ble utnevnelsen trukket tilbake, og biskopen beholdt lektoratet som en del av sitt biskopsembete. Da Hagerup døde 1743, ble lektoratet nedlagt.

Etter von Westens død bad Misjonskollegiet Skanke om å fullføre beretningen om Finnemisjonens historie. Oppdraget ble utført 1728–30 på grunnlag av von Westens notater. Manuskriptet ble sendt stykkevis til kollegiet som Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ. Dette er utvilsomt Skankes viktigste arbeid og er blant de eldste og viktigste kilder om Finnemisjonens første arbeidsår. Et mindre kjent arbeid er hans avhandling Om Qvænerne og de 3de fornemste Finners Sprogs Dialecter.

1719 hadde Skanke fått løfte på rektoratet ved katedralskolen så snart det ble ledig. Samme år fikk han inntektene av tre kirker i Melhus for sitt arbeid for misjonen. Rektoratet fikk han først 1729, da rektor Krog tok avskjed. Året før hadde Skanke kommet alvorlig til skade under en embetsreise, og det var dels svekket helse og dels konflikter med hans overordnede om skolens drift som gjorde at han søkte avskjed fra rektoratet 1734. Etter en reise til København 1737 for å tale sin sak ble han 1738 utnevnt til sogneprest i Melhus med sin egen sønn som personellkapellan. Skanke ble ordinert til prestetjeneste 18. februar 1739, men døde kort tid etterpå.

Verker

  • Bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929, s. 373

    Et utvalg

  • Fata Nidrosiana, ex jussu Episcopi metrice exponenda, oratio inauguralis, 1710, trykt i DKNVS Skr. i det 19. Aarhundrede, bd. 1, Trondheim 1813–17, s. 275–294
  • Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ pars qvarta, 1728–30, trykt i Nordlands og Troms finner i eldre håndskrifter, Nordnorske samlinger 5:1, 1943
  • Om Qvænerne og de 3de fornemste Finners Sprogs Dialecter, nemlig den Qvænske, Lappiske og Finniske, 1730, trykt i O. Bang (red.): Samling af adskillige nyttige og opbyggelige Materier 7, København 1745, s. 603–608
  • Jonas, udi danske alexandrinske Vers beskreeven, med en Fortale af Jo. Ernst Gunnerus, Trondheim (posthumt) 1759

Kilder og litteratur

  • Erlandsen/Trondheim, bd. 1, 1844, s. 121f.
  • A. E. Erichsen: Trondhjems Katedralskoles historie, Trondheim 1911, s. 128f. og 138–152
  • Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929
  • A. Øverås m.fl.: Trondheim katedralskoles historie 1152–1952, Trondheim 1952, s. 168–180
  • A. Steen: Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888, 1954
  • E. Boyesen: biografi i NBL1, bd. 13, 1958