Faktaboks

Hans Jacob Ustvedt
Født
4. juli 1903, Kristiania
Død
26. januar 1982, Oslo
Virke
Lege og kringkastingsmann
Familie
Foreldre: Overlege, dr.med. Nils Yngvar Ustvedt (1868–1938; se NBL1, bd. 17) og Hanna Mohn (1879–1928). Gift 1) 18.6.1927 i Oslo med Ingrid With (1903–1976), datter av banksjef Borger With (1872–1930) og Kathrine Frølich (1870–1940), ekteskapet oppløst 1947; 2) 31.5.1947 i Oslo med cand.psychol. Liv Dahl (21.3.1914–18.1.2001), datter av høyesterettsadvokat Otto Bernt Dahl (1884–1963) og Nelly Ramm (1886–1971). Dattersønn av Jakob Mohn (1838–82); far til Yngvar Ustvedt (1928–2007).
Hans Jacob Ustvedt
Hans Jacob Ustvedt
Av /NTB Scanpix ※.

Som overlege og professor i 1940- og 1950-årene vant Hans Jacob Ustvedt sine studenters så vel som sine kollegers hengivenhet ved sin begavelse og varme personlighet. Som kringkastingssjef knyttet han også medarbeiderne til seg på samme måte. Men utad i opinion og politikk ble han 1960-årenes kanskje mest omstridte nordmann for sin ledelse av Norsk rikskringkasting og særlig av fjernsynet. Ukjent for de fleste var det musikken og dens skjønnhet som motiverte ham, både i hans medisinske gjerning og i virket som kringkastingssjef.

Fra tidlig alder var Ustvedt bestemt på å bli lege som sin far. Politikken skulle han derimot holde seg unna, formante faren, som hadde høstet skuffelser som Høyre-politiker i forbudstiden. Sønnen tok examen artium 1921 og ble cand.med. 1927. Deretter var han assistentlege i Tromsø, Trondheim og Oslo før han 1934 ble reservelege på Ullevål sykehus IX. avdeling, fra 1938 på Rikshospitalets medisinske avd A. Parallelt arbeidet han med sin doktorgrad, sterkt farget av en dyp interesse for musikk – han var selv en habil pianist og sangsolist med debut i Aulaen, og han publiserte sin doktoravhandling om de musikalske funksjoner hos pasienter med hjerneskader 1937.

Han var i denne tiden den unge, begavede legen i en krets av etablerte kunstnere – Alfred Maurstad, Henrik Sørensen, Eivind Groven, David Monrad Johansen – og sa selv at han var “lyrisk innstilt”, uten synderlig interesse for politikk og samfunnsliv. Dette ble brått annerledes med krigen og okkupasjonen. Ustvedt ble som formann for Yngre Legers Forening fra høsten 1940 sentral i utviklingen av organisasjonenes motstand, senere i oppbyggingen av det illegale nettverket Koordinasjonskomiteen (KK), der han særlig kom under Ferdinand Schjelderups innflytelse og delte hans idealistiske motstandsinnstilling. Ustvedt måtte flykte til Sverige november 1942 og ble sjef for det norske helsevesenet der i egenskap av leder for medisinaldirektørens kontor i Stockholm. Her fornyet han sitt bekjentskap med Karl Evangs samfunnsengasjement, og han deltok meget aktivt i flyktningsamfunnets forskjellige oppgaver.

Etter frigjøringen ble Ustvedt overlege ved Ullevål sykehus IX. avdeling, inntil han 1959 tiltrådte som overlege ved Medisinsk avdeling B, Rikshospitalet og professor ved Universitetet i Oslo. I Ullevål-tiden utviste han samtidig bredt engasjement utad, i medisinsk henseende særlig innenfor tuberkulosesaken, som siden 1930-årene hadde opptatt ham også forskningsmessig; nå ble han leder for det internasjonale tuberkulosearbeidet i Europa 1949–50, formann i tilsynsutvalget for statens BCG-laboratorium 1950–62 og formann i Nasjonalforeningens vitenskapelige utvalg 1951–60. Da den norske India-hjelpen ble startet 1952, gikk Ustvedt med i styret og reiste til Kerala for å tilrettelegge prosjektets helsedel, vesentlig rettet mot tuberkulosen på stedet. I noen år var han også styreformann i FN-sambandet.

Ustvedt opptrådte ofte som foredragsholder og kåsør i NRK, og 1959 ble han hentet inn som ny leder for Kringkastingsrådet. Arbeidet her motiverte ham etter et par år til å søke kringkastingssjefstillingen etter Kaare Fostervoll, i konkurranse bl.a. med NRKs mangeårige økonomisjef Knut Tvedt. I NRKs styre falt de rådgivende stemmer 3–2 i favør av Tvedt, i Kringkastingsrådet 8–7 til fordel for Ustvedt. Da regjeringens valg av Ustvedt ble kjent i januar 1962, vakte utnevnelsen stor forbitrelse i den borgerlige presse, som mente at Tvedt var forbigått av politiske grunner. Ved granskingen i Stortingets protokollkomité ble det imidlertid konstatert at de to stod så likt at regjeringens beslutning ikke gav anledning til påtale.

Tiden som kringkastingssjef ble som et crescendo av konflikter. Fjernsynsutbyggingen brakte i disse årene et nytt og i særklasse sterkt medium ut til hele landet. Programpolitikken ble gjenstand for intens oppmerksomhet og vakte ofte sterke reaksjoner i pressen og spesielt i kristne kretser, noe som igjen førte til at opposisjonspartiene på Stortinget hyppig grep fatt i NRK-saker gjennom interpellasjoner og grunngitte spørsmål. Striden om Fjernsynsteatrets avantgardistiske repertoar, om den kontroversielle magasinposten “Åpen post” og om den ikke mindre kontroversielle “Idébanken” blandet seg med forargelsen over magister Erik Grønseths programinnslag til fordel for seksualopplysning i skolen og Ustvedts sønn Yngvar Ustvedts harselas med patriotismen i programmet “Og fjellene selv”.

I alle disse kontroversene, som fylte store deler av 1960-årenes kulturdebatt, stod Ustvedt uforstyrrelig på sine medarbeideres side, til forsvar for kringkastingens frihet til å sende også kontroversielle programmer. Hans sinnsro under stormene da et flertall av landets aviser krevde hans avgang, hang sammen med den filosofi omkring NRKs oppgaver som han hadde utviklet allerede i sin tid i Kringkastingsrådet: At radioen og fjernsynet gjennom sine musiske programmer like fullt som ved sine engasjerte debatter kunne bringe impulser til berikelse og frigjøring av publikums ofte stivnede og frosne forestillingsliv.

I heftet Kringkastingens plass og oppgave i samfunnet forsvarte han sin programpolitikk og tok bl.a. til orde for barne- og ungdomsprogrammer som skjerper, ikke demper, konfliktene innad i familien, ved at de lufter ut det “hemmelighetskremmeri som har preget og ennå preger en del av familielivet i vår tid”. Likeledes forsvarte han at Fjernsynsteatret viste provoserende, “uforståelig” moderne dramatikk: Det er viktig å ryste folk i deres vanetenkning. Som et underliggende premiss i denne programfilosofi ligger forestillingen om kunstens og især musikkens frigjørende virkning, noe som berettiget en plass også for eksperimenter og utfordringer selv i et massemedium som fjernsynet.

Ustvedts ledelse av NRK falt i tid sammen med den sterkeste personalvekst i institusjonens historie, samtidig som den alminnelige radikalisering blant unge akademikere satte andre idealer enn balanse og objektivitet på NRKs dagsorden. I konfliktene innad i institusjonen omkring disse spørsmål tok Ustvedt oftest de radikales parti. Men de kunne gå for langt. Da han ved et tilfelle 1971 måtte gi sine egne en reprimande fordi de agiterte imot NRKs programregler, ble belastningen for sterk; han måtte av helbredshensyn gå i permisjon og besluttet seg for å trekke seg som NRK-sjef.

I sin pensjonisttid gjenopptok Ustvedt studiet av kulturhistoriske og medisinske spørsmål og virket bl.a. som foreleser i medisinsk etikk. Han var formann i Det Norske Medicinske Selskab 1946–48 og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1949.

Verker

    Et utvalg

  • Über die Untersuchung der musikalischen Funktionen bei Patienten mit Gehirnleiden besonders bei Patienten mit Aphasie, dr.avh., Helsingfors 1937
  • Lungetuberkulosen og dens behandling, 1938
  • Edvard Grieg. Tonedikteren, nordmannen, demokraten. Hundreårsminnet 15. juni 1943, Stockholm 1943
  • Fra 9. april til 17. mai, Stockholm 1943
  • The technique of tuberculin testing, København 1949
  • Medisinen og mennesket. Tale ved Universitetets årsfest 2. september 1952, 1953
  • Kringkastingens oppgaver og plass i samfunnet, 1969

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1948–79
  • Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 187–188 o.fl.st.
  • H. Sinding-Larsen: “Notelinje ble livslinje”, intervju med H. J. Ustvedt, i Aftenp. 3.7.1963
  • Stud. 1921, 1971
  • O. K. Grimnes: Hjemmefrontenes ledelse, 1975
  • C. B. van der Hagen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • NL, bd. 5, 1996
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo, bd. 3 i NRKs historie, 1999
  • NRKs klipparkiv

Portretter m.m.

  • Tegning (brystbilde) av Randi Monsen, 1953; gjengitt i Arb.bl. 21.3.1953
  • Tegning (brystbilde) av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 2.3.1957 og i Dag og Tid nr. 2/1962
  • Tegning (halvfigur) av Pedro, 1962; gjengitt i VG 7.4.1962
  • Byste av Arnold Haukeland; NRK Fjernsynet, Oslo