Faktaboks

Halfdan Wilhelmsen
Født
11. mars 1864, Tønsberg, Vestfold
Død
18. november 1923, Kristiania
Virke
Skipsreder
Familie
Foreldre: Skipsreder (Morten) Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910) og Catharine Lorentzen (1843–1919). Gift 12.4.1891 med Ragnhild Oppen (1.5.1869–11.8.1952), datter av skipsreder og konsul Magnus Gothilf Oppen (1835–1913) og Anna Cecilie Hesselberg (1837–1912). Bror av Wilhelm Wilhelmsen (1872–1955); svigerfar til Niels Werring (1897–1990).

I samtid og ettertid regnes Halfdan Wilhelmsen blant enerne i norsk rederihistorie – en banebryter i utviklingen av 1900-tallets norske skipsfart.

Wilhelmsen vokste opp i Tønsberg, hvor hans far startet rederiet Wilh. Wilhelmsen 1861. “Du bør interessere deg for min forretning, for den skal du overta. Det er din fremtid,” var farens beskjed. Etter eksamen fra Christiania Handelsgymnasium 1882 fulgte flere års opplæring i Hamburg, London, Antwerpen og Le Havre, før han 1886 vendte hjem til familierederiet for godt. I læretiden hadde faren overlatt ham en seilskute med fri disposisjonsrett, men årene utenlands hadde overbevist Wilhelmsen om at fremtiden lå i dampskip, og hjemme arbeidet han energisk for å skaffe kapital til dette. Faren var skeptisk, men Wilhelmsen fikk moralsk og økonomisk støtte hos en annen tønsbergreder, Gustav Conrad Hansen. D/S Talabot ble innkjøpt 1887, og på et år var over fjerdeparten av kjøpesummen inntjent. Forretningen var så vellykket at Talabot inspirerte til bruken av forbokstaven “T” på rederiets skipsnavn. 1889 kom fire nye dampskip, og veksten fortsatte i årene som fulgte. 1890 ble Halfdan Wilhelmsen tatt opp som fullverdig partner, og fra 1892 lå øverste ledelse av rederiet hos ham. Ved inngangen til 1900-tallet talte rederiet Wilh. Wilhelmsen 22 dampskip, og 1902 ble det siste seilskipet solgt.

På 1800-tallet var Wilhelmsens rederi knyttet til trampfart. Ved forrige århundreskifte ble virksomheten delvis spesialisert gjennom flerårige fraktavtaler, hvor store lasteskip transporterte kull fra Hampton Roads til anleggsarbeidene ved Panamakanalen og sukker fra Cuba til USA.

Som andre norske rederspirer med opplæring utenlands ble Wilhelmsen opptatt av linjefart, og etter 1900 fattet også norske eksport- og importbedrifter økende interesse for linjefart under norsk flagg til fremme av landets egen utenrikshandel. 1910 gikk Wilh. Wilhelmsen og Fearnley & Eger sammen med svenske og danske rederier om linjefart mellom Skandinavia, Sør-Afrika og Australia. Året etter stiftet de i fellesskap Den Norske Afrika- og Australialinje A/S, og 1913 overtok de Norge-Mexico Gulf-Linjen fra skipsreder G. M. Bryde. Takket være Halfdan Wilhelmsens innsats var rederiet Wilh. Wilhelmsen 1914 engasjert i et linjenett som strakte seg fra Mexicogolfen i vest til Japan i øst – et resultat av økende norsk utenrikshandel og av skandinavisk rederisamarbeid.

Samtidig åpnet han et annet hovedavsnitt i norsk skipsfartshistorie, nemlig tankfart: Med ti 10 000 tonns tankskip levert i tidsrommet 1913–18 – over 90 % av Norges samlede tankflåte – var Wilh. Wilhelmsen uten sammenligning Skandinavias største tankrederi.

Tross krigstap disponerte Wilh. Wilhelmsen flere skip i 1918 enn da krigen brøt ut. Rederiet satte høye krigsfortjenester i reserve- og byggefond i stedet for vettløse aksjeutbytter. Da etterkrigskrisen slo til 1921, hadde rederiet økonomisk styrke til å bygge opp en moderne, gjeldfri flåte til rimelig pris.

Wilh. Wilhelmsen hadde sitt utspring i Tønsberg. Siden 1902 hadde hovedkontoret ligget på Ørsnes i nabokommunen Nøtterøy, av skattemessige årsaker. Kristiania fikk stadig større betydning som landets finansielle og merkantile kraftsenter, og 1916 ble kontoret flyttet til hovedstaden, mens skipene forble registrert i Tønsberg, slik de er den dag i dag.

“Det er ikke rikdommen, det er arbeidet som gir glede, det er ikke seieren, det er kampen,” skal Halfdan Wilhelmsen ha uttalt. Han var et arbeidsjern som verken sparte seg selv eller andre. Selv om han viet storparten av sin arbeidskapasitet og energi til rederiet, hadde han tillitsverv i rederorganisasjoner og industriselskap – bl.a. som medstifter av Norges Rederiforbund og A/S Norsk Brændselolje. 1915 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var ridder av Dannebrogordenen og den franske Æreslegionen.

1923 oppholdt Wilhelmsen seg i Paris som regjeringsoppnevnt rådgiver for minister Fritz Wedel Jarlsberg. Her pådrog han seg en alvorlig tyfusinfeksjon og døde kort etter hjemkomsten, bare 59 år gammel.

Etter Wilhelmsens død ønsket hans sønn Willie Wilhelmsen ikke å tre inn i rederiet, og det ble svigersønnen Niels Werring som gikk inn som partner på vegne av Halfdan Wilhelmsens etterkommere.

Kilder og litteratur

  • Delphin Amundsen, 1947
  • A. Bugge (red.): Den norske sjøfarts historie, bd. 3, 1951
  • K. Anker Olsen: Wilh. Wilhelmsen i hundre år, 1861–1961, 1961
  • C. S. Schilbred: Slekten Wilhelmsen fra Tønsberg, 1970
  • J. O. Egeland: Kongeveien, 2 bd., 1973
  • A. Strømme Svendsen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • L. B. Lillegaard: Over alle hav, 1986

Portretter m.m.

  • To byster av Carl E. Paulsen, 1961; en i Halfdan Wilhelmsens allé i Tønsberg, en tilhører rederiet
  • To malerier av Asta Nørregaard; ett i p.e., ett tilhører rederiet
  • Maleri av Henrik Lund; p.e
  • Maleri av Otto Valstad; p.e
  • Maleri av Olaf Browner; Den norske sjømannskirken i Rouen