Gustav Lærum gjorde seg først bemerket som karikatur- og vittighetstegner. Etter at han hadde fylt 30 år, konsentrerte han seg mest om skulptur. I en periode var han en av de mest produktive norske billedhuggere og utførte en lang rekke portretter og monumenter som er reist rundt om i landet.
Allerede fra han var 18 år var Lærum en ofte benyttet tegner i vittighetsbladene Krydseren, Korsaren, Tyrihans og Vikingen. Til hans beste karikaturer hører kjente personer fra 1890-årenes Kristiania tegnet i silhouett; de ble utgitt som egen mappe Fra Uret til Grand og solgt i 15 000 eksemplarer. En mappe karikaturer av politikere basert på akvareller, Norske Politici, ble også populær. Han illustrerte bøker av samtidens forfattere av underholdningslitteratur, bl.a. Anthon B. Nilsen (Elias Kræmmer) og Lars Dilling, og gjennom flere år tegnet han portretter for Verdens Gang, Ørebladet og Tidens Tegn. Han hadde en sikker strek og evnen til treffende portrettlikhet, men uten dyptloddende karakteristikk. Med mindre hell forsøkte han seg som maler. Han skal ha vært elev av Hans Heyerdahl og gikk noen korte perioder 1900, 1901 og 1902 på Zahrtmanns malerskole i København. Han malte bl.a. portretter av Bjørnson og Ibsen, men byttet snart ut pensel og lerret med modellerpinne og leire. 1902 deltok han i konkurransen om Niels Henrik Abel-monumentet. Hans sittende Abel-figur ble ikke premiert. Folkebladet roste utkastet og kjøpte det til sin kunstutlodning, men innrømmet at klesdraktens folder og rynker syntes å tiltrekke seg større interesse blant publikum enn selve figuren.
1907 vant Lærum 1. premie i konkurransen om et eidsvollsmonument plassert foran Stortinget på Eidsvolls plass. På en høy sokkel stod to eidsvollsmenn, antakelig Christie og Falsen, og leste i Grunnloven. Ved foten av sokkelen var plassert en gruppe med en væpnet mann, en kvinne og et barn som retter blikket opp mot de to menn, og forbundet med en steinbalustrade utenfor stod tre krigere på vakt og speidet etter fienden. Blandingen av illustrasjon, symbolikk og dramatikk vakte ingen begeistring i monumentkomiteen, og utkastet ble ikke antatt til utførelse. Etter nok en resultatløs konkurranse 1908 ble kunstnere oppfordret til å utstille nye forslag på eget initiativ, og 1909 stilte Lærum ut hos Blomqvist et langt enklere utkast av en naken ung mann som kneler øverst på en klippe med foldede hender i bønn; mannen skulle symbolisere det unge Norge. Heller ikke dette utkastet ble antatt, men etter endring av den nakne skikkelsen til knelende soldat med sabel med bajonett langs siden og ransel på ryggen, ble figuren reist i bronse på en høy steinsokkel ved jernbanestasjonen på Eidsvoll 1928.
Lærums første statue på offentlig grunn var minnesmerket over forsvarsminister Georg Stang, reist 1909 på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Den ble til kort etter unionsbruddet med Sverige og skal fremstille obersten på grensevakt. Som alle Lærums arbeider er formgivningen naturalistisk, men strammere enn vanlig, og statuen hører til hans mest vellykkede. På Vår Frelsers gravlund står også hans statue av Johan Sverdrup, reist 1910. Mer kjent er bronsestatuen av veidirektør Hans H. Krag på Voksenkollen, som står på et yndet utsiktspunkt og skuer ut over Oslofjorden. Den høyst realistiske fremstillingen gjelder så vel fysiognomi som klesdrakt, fra skosålene til hatten på hodet og stokken i hånden. For ytterligere å levendegjøre veidirektøren har han verken plint eller sokkel under føttene, men står direkte på en fjellknaus.
Malerisk fortellende er monumentet over sjøfolk som forliste under den første verdenskrig, reist i Sandefjord 1920: Foran et ødelagt skipsratt står en sjømann med knyttede never. Opprinnelig var monumentet avgrenset med fire miner bundet sammen med en ankerkjetting. Denne innrammingen er senere fjernet.
Til Lærums øvrige produksjon hører flere bautaer med relieffer og en lang rekke portrettbyster. Hans evne til ytre portrettlikhet og rask levering skaffet ham mange bestillinger både fra private og det offentlige. Skulptur med idéinnhold var ikke Lærums styrke. Hans skildringer var nok enkle å forstå, men manglet monumentalitet og kunne virke forserte med sine iøynefallende ytre effekter. Best var han som portrettør, selv om tendensen til slående realisme og livaktig ytre, som gjorde ham populær gjennom mange år, ofte gikk på bekostning av formale kvaliteter.