Gustaf Aspelin var grunnleggeren av en av Norges største forretninger innen byggebransjen. Han ble norsk statsborger 1888, men følte alltid tilknytning til Sverige og var en av stifterne av Svenska Sällskapet.
Aspelin kom fra en gammel, delvis velstående, smålandsk slekt med både prester, jordbrukere og forretningsmenn, og var antagelig den første og eneste som kom til å leve sitt liv utenfor Sverige. At han fikk med seg noe av smålendingens flid og foretagsomhet viste seg klart etter hvert.
Han var interessert i jordbruk og gikk etter gymnaset ett år på landbruksskole på Hildesborg i Skåne. Interessen for jordbruk beholdt han hele livet, men hans tretten år eldre bror overtalte ham til å reise nordover til Bergslagen for å lære om jern og stål. Han praktiserte på forskjellige jernbruk, og gikk 1876–77 på Filipstads Bergskola, en gammel og velkjent skole for bergingeniører.
1878 fikk han en stilling som ingeniør på Lesjöfors Bruk i Värmland, og ble 1881 sendt til Kristiania som disponent for firmaets filial der. For Aspelin begynte dermed et nytt liv i et nytt land. Allerede samme år etablerte han sitt eget firma i enkle lokaler i Storgaten. Firmaet ble ganske snart meget lønnsomt, og flyttet 1890 inn i egen forretningsgård i Stenersgaten.
Tidspunktet for å starte forretning i bygningsbransjen var utvilsomt meget heldig. Kristiania var på denne tiden en travel handelsby, og samhandelen med Sverige var blitt betydelig etter at byen hadde fått jernbaneforbindelse med Stockholm og Göteborg. Det var stor bygge- og anleggsvirksomhet i 1880- og 1890-årene og et stigende behov for svensk stål og svenske anleggsprodukter. Aspelin førte jern, stål og tråd fra Lesjöfors, men også båtspiker, båtsøm og kjetting fra andre svenske bruk. Forretningen utviklet seg raskt til en av de største i Norge på sitt område.
Aspelin, som ble norsk statsborger 1888, nøt stor anseelse blant sine nye landsmenn, noe som kanskje var bemerkelsesverdig med tanke på den spenning som rådet i årene før unionsbruddet. Han var ikke egentlig begeistret for unionsoppløsningen, men han var helt klar over dens nødvendighet, og visste å opptre med takt og forståelse. Da man 1907 for første gang skulle utnevne en svensk konsul i Kristiania, falt valget helt naturlig på ham. 1911 ble han generalkonsul. Dette gav ham mulighet til å være til nytte for den svenske kolonien i Norge.
Gustaf Aspelin var blant stifterne av Svenska Sällskapet, og var i mange år selskapets formann. Han satt også i styret for flere foreninger som skulle hjelpe svensker i nød. Det var vanskelige tider og mange var arbeidsløse. Han støttet også aktivt, med arbeidsinnsats og pengegaver, planene om en svensk kirke i Kristiania, og var den første styreformannen i Svenska Kyrkoföreningen. Resultatet av dette arbeidet fikk han aldri oppleve, men hans portrett henger i Margaretakyrkans rådssal.
Interessen for jordbruk, som han hadde hatt siden ungdommen, fikk han også satt på prøve. Da han fra en slektning ble anmodet om å overta ansvaret for driften av godset Kärne i Värmland, nølte han ikke med å slå til. Eiendommen, som tilhørte den svenske stat, var i meget dårlig stand, men ble på få år drevet frem til et mønsterbruk. Hans gamle drøm om selv å bli eier av et gods i Sverige, ble oppfylt da han kjøpte eiendommen Håtunaholm i Uppland, kjent fra svensk historie.
Aspelin la ned mye arbeid på Håtunaholm, og det ble mange reiser frem og tilbake med jernbane og et par mil med hest og vogn. Han var på god vei til å få eiendommen lønnsom da han ved et besøk på Håtunaholm døde av hjerteslag, 60 år gammel.
Gustaf Aspelin var et alvorlig menneske, selv om han i sin omgang med andre kunne være så glad og munter som noen. Alvoret vistes i hans livsførsel, i hans pliktfølelse, pålitelighet og fremtredende ordenssans. I sitt livssyn var han konservativ. Han samlet gjerne sin husstand til andakt søndag morgen, og de store helligdagene ble feiret med familie og slekt, ikke bare som fest, men også som høytid. Han hadde stor respekt for kunnskaper og faglig innsikt, men selv var han ingen bokens mann. Den store samtidige litteraturen interesserte ham ikke, men han elsket Johan Ludvig Runebergs Fänrik Ståls Sägner og kunne bli rørt til tårer når han med patos leste diktet “Döbeln vid Jutas”.
Hustruen Elisa hadde et friere syn på mange av livets forhold enn ham, og hans bilde av seg selv som patriarken hvis vilje var lov, stemte ikke alltid med Elisas – eller barnas – oppfatning, og når det kom til stykket, var Gustaf Aspelin en meget rimelig patriark og en god ektemann.