Georg Herman Monrad-Krohn utviklet faget nevrologi til et internasjonalt nivå ved sine mange reiser og kontakter til utlandet. Han ble særlig kjent for sitt arbeid innen epilepsi- og multippel sklerose-forskningen, samt klinisk undersøkelsesteknikk.
Monrad-Krohn vokste opp i Bergen og tok examen artium ved Bergen katedralskole 1902. Da han tok medisinsk embetseksamen 1911, hadde han allerede – takket være familiens gode økonomi – benyttet sommersemestrene 1905 og 1908 til studier i Berlin og Wien. Dessuten hadde han stiftet familie. 1910 fikk han Skjelderups gullmedalje for prisoppgaven Giv en paa egne undersøkelser støttet beskrivelse av den muskulære forbindelse mellem atrier og ventrikler i sunde og syke menneskehjerter.
Etter et par kortere kandidatstillinger på Rikshospitalet forstod Monrad-Krohn at han måtte utenlands for å skaffe seg nødvendig kunnskap om nervesystemet. De mikroskopiske detaljene om dette hadde den spanske forskeren Santiago Ramón y Cajal allerede gjort bedre tilgjengelig ved sin sølvfargemetode, som han 1906 hadde fått Nobelprisen for. 1912 drog derfor Monrad-Krohn til London for å arbeide ved forskjellige spesialsykehus for nevrologiske lidelser og for å studere generell patologi. Under oppholdet i London tok han spesialisteksamen i psykiatri og nevrologi og ble som en av meget få norske leger medlem av Royal College of Physicians.
Høsten 1917 vendte Monrad-Krohn tilbake til Norge som reservelege ved Rikshospitalets nerveavdeling, og han var fra 1918 universitetsstipendiat i nevrologi. 1919 tok han doktorgraden på arbeidet Om abdominalreflekserne, og han foretok i de følgende årene flere studiereiser til utlandet, først og fremst til Paris, som fremdeles ble betraktet som nevrologiens “hovedstad”.
1922 ble Monrad-Krohn overlege ved Rikshospitalets avdeling for nervesykdommer og samtidig utnevnt til professor i medisin med særlig forpliktelse til å undervise i nevrologi. Frem til hans avgang 1954 lærte en hel generasjon norske leger Monrad-Krohn å kjenne som den strenge, men kunnskapsrike nevrologiprofessor som satte store krav til studentenes viten om nervesystemet.
Monrad-Krohn ble kjent for sin grundige systematisering av den kliniske nevrologiske undersøkelsesmetode. Hans lærebok Den kliniske undersøkelse av nervesystemet – i internasjonale fagkretser kalt “The Blue Bible” – fra 1919 ble raskt oversatt til engelsk og senere til en rekke andre språk. Den var obligatorisk lesning for nevrologer over hele verden i mer enn 50 år. Selv om elektroniske avbildningsteknikker (CT og MRI) senere har gjort den detaljerte kliniske undersøkelse mindre vesentlig for en korrekt diagnose, brukes boken fortsatt – nesten 40 år etter at den siste utgaven utkom – som et viktig oppslagsverk.
Som en av de få virkelige spesialister i nevrologi ble Monrad-Krohn benyttet på mange områder. Han var fast sensor ved medisinsk embetseksamen 1920–31 og var fra 1930 tilsynslege ved Statens pleiehjem for epileptikere. 1921–25 var han medlem av kontrollkommisjonen for Gaustad asyl, og 1940–45 var han dekanus ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.
Georg Monrad-Krohn var formann i Norsk nevrologisk forening 1921–31 og i Folkehelseforeningen 1925–31. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1929, korresponderende medlem av de nevrologiske selskaper i Frankrike, Danmark og Estland og medlem av Royal College of Surgeons og Royal Society of Medicine i Storbritannia samt en rekke andre utenlandske nevrologiske selskaper. 1954 ble han æresdoktor ved Göteborgs universitet. Fra 1945 representerte han Det medisinske fakultet ved UiO i styret i Det vitenskapelige forskningsfond av 1919, og han var nestformann i Matematisk-naturvitenskapelig avdeling der fra 1950. Han var æresmedlem i bl.a. Norsk nevrologisk forening, Svenska läkaresällskapet, American Academy of Neurology og Société de neurologie de France. Monrad-Krohn ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1952; han var også ridder av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden og offiser av den franske Æreslegionen.