Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 ville ikke ha vært den samme uten Frederik Schmidts patriotiske festdiktning. Men under klisjeene fantes også en seriøs, reflektert person farget av den franske revolusjons ideer. Unionen med Sverige ble en skuffelse for ham, og han flyttet til Danmark.
I Danmark var han også født, av norske foreldre. Faren ble utnevnt til biskop i Christiania 1773, og sønnen vokste opp i Norge. Han ble student 1787, men under sin første studietid skrev han elegiske dikt om lengselen bort fra hovedstadens larm og kval og hjem til Norge hvor «hver tør sige frit, hvad Hjertet tænker». Etter å ha studert hjemme en tid vendte han tilbake til København, hvor han tok aktivt del i Det norske Selskab og pleide vennskap med danske litterater, bl.a. Knud Lyhne Rahbek. Teologisk embetseksamen tok han 1791, og med aldersdispensasjon kunne han 1792 tiltre som prest ved Tukthuset i Christiania.
Den unge mannen gjorde seg raskt bemerket i byens selskapsliv som en ekte frihetsvenn. Under en reise til Tyskland 1794 tilbrakte han noen måneder ved universitetet i Göttingen. Hjemme igjen ble han 1795 redaktør av det første politiserende norske tidsskrift, Hermoder, som han gjorde til et forum for patriotiske ideer. Virksomheten ble holdt under skarp oppsikt av stiftamtmann F. J. Kaas, og da Schmidt 1798 overtok det gode prestekallet Eiker, ble det patriotiske miljøet i Christiania svekket.
I Eiker fortsatte Schmidt sitt patriotiske opplysningsarbeid, men ble snart konfrontert med Hauge-vekkelsen. Sans for «svermeriet» kunne ikke forventes hos en rasjonalistisk prest som Schmidt, men hans demokratiske instinkt tilsa at man behandlet Hauge og hans tilhengere med respekt; selv avgav han en rosende erklæring om Hauges person. Etter å ha blitt prost 1808 prøvde han å få anlagt et skolelærerseminar i prostiet, han deltok i grunnleggelsen av Selskabet for Norges Vel 1809 og opprettet en lokalavdeling i Eiker. Denne lokale innsats førte til at han 1813 ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.
Den andre hovedinteressen i Schmidts liv var litterære sysler. Selv om han yrkesmessig ville tjene Norge, var det bare i Danmark han kunne finne virkelig respons for sine litterære ambisjoner. Han besøkte København 1807 og igjen 1811, da han fikk utgitt et bind med dikt og forgjeves søkte embetet som stiftsprost i København.
Schmidt møtte som 1. representant fra Buskerud amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, og hans begeistrede sanger om Christian Frederik og selvstendigheten gjorde at unionspartiet nærmest avskydde ham. Men han var også aktiv under selve forhandlingene, både som medlem av konstitusjonskomiteen og som flittig debattant. Ordningen med at Stortinget i plenum avgjør de spørsmål Odelsting og Lagting er uenige om, ble vedtatt etter hans forslag. Også til det overordentlige Storting høsten 1814 ble han valgt, og nå aksepterte han unionen under forutsetning av at Grunnloven ble opprettholdt. Det var på hans initiativ Stortinget besluttet å undersøke regjeringens opptreden i forbindelse med Mossekonvensjonen, noe som ledet til riksrettssak mot statsråd Haxthausen.
Men Schmidt stod overfor et dilemma. Til grunn for hans romantiske patriotisme lå den naturlige utvekslingen mellom dansk høykultur og norsk hverdagsliv. De nye unionelle forhold var fundert i en type maktpolitikk som slett ikke passet ham. Da han 1817 ikke fikk bispeembetet i Bergen slik han hadde håpet, tok han permisjon. Atter en gang drog han ned til København og 1818–19 videre til Tyskland, Roma og Napoli. Han søkte avskjed 1819, og året etter holdt han sin avskjedspreken i Hokksund kirke. Kort etter ble han utnevnt til sogneprest i Himmelev ved Roskilde, hvor han døde som prost 1840. Norge besøkte han bare ved et par anledninger.
1826 tok Schmidt den teologiske doktorgrad på et arbeid om paulicianerne, en bysantinsk sekt, og han utførte oversettelser av Petrarca, Dante og Tasso. I hans nye samling av dikt 1835 finner vi noen av disse, ved siden av gamle patriotiske oder fra 1814. Et utdrag av hans verdifulle dagbøker ble første gang utgitt 1868.