Frederik Adolph Schleppegrell deltok som ung norsk offiser i krigene mot Sverige 1808–09 og 1814, gikk deretter over i dansk tjeneste og utmerket seg som general i Danmarks krig mot de tyske stater 1848–50. Han ble dødelig såret mens han ledet sin divisjon i slaget ved Isted.
Slekten kom fra Westfalen, men Schleppegrells far tok tjeneste som offiser i den dansk-norske hær, ble sjef for Telemarkske regiment og til slutt generalmajor. Frederik Adolph fulgte i farens fotspor. Allerede som 15-åring gikk han ut fra Krigsskolen i Christiania med gode karakterer. 1807 fikk han stilling som fenrik ved Telemarkske regiment og ble samme år forfremmet til sekondløytnant. Året etter var han med i krigen mot svenskene og ble forfremmet til premierløytnant etter å ha utmerket seg i trefningene ved Killingmo og Toverud 18. og 19. april. Sommeren 1814 var han på ny i felten mot svenskene. Han deltok i flere trefninger og gjorde seg bemerket med sitt energiske lederskap og store personlige mot, spesielt i trefningen ved Ingedal kirke 3. august.
Da Norge kom i union med Sverige, nektet Schleppegrell å avlegge ed til den svenske konge. Sammen med sine to kamerater Olaf Rye og Hans Helgesen forlot han landet for å fortsette offiserskarrieren i den danske hær. De tre unge offiserene higet etter mer krigserfaring. 1815 drog de sørover for å søke ansettelse i den prøyssiske hær og delta i krigen mot Napoleon, men kom for sent til å være med i slaget ved Waterloo. Da krigen var over, vendte Schleppegrell og Rye tilbake til den danske hær. Schleppegrell ble ansatt som premierløytnant ved 3. jyske regiment.
I den lange fredsperioden som fulgte, var Schleppegrell for det meste stasjonert i Ålborg. 1828 giftet han seg med baronesse Juul. Samme år ble han utnevnt til fullverdig kaptein og sjef for regimentets jegerkompani. Jegernes oppgave var å rykke raskt frem for å lokalisere fiendens tropper og åpne slaget. Dette passet godt med Schleppegrells energiske og pågående lynne, og han trivdes og viste stor iver i arbeidet. 1839 ble han forfremmet til major. Tre år senere ble han oberstløytnant og fikk kommandoen over en bataljon i København.
1848 brøt det ut krig da de danskstyrte hertugdømmene Slesvig og Holsten med støtte fra flere tyske stater forsøkte å løsrive seg fra Danmark. Schleppegrell, som tidligere samme år var utnevnt til oberst, drog i krigen, ivrig etter å vise hva han kunne. Han ble utnevnt til sjef for en styrke kalt “venstre flankekorps”, som i realiteten tilsvarte en brigade. I de første slagene ved Bov og Slesvig i april fikk Schleppegrell liten anledning til å utmerke seg, men 28. mai kom muligheten han hadde ventet på. Danskene gikk til angrep på de tyske stillingene ved Nybøl mølle, men ble stanset av ilden fra 16 tyske kanoner. Da angrep Schleppegrell tyskerne fra siden med både artilleri og infanteri. Dette avgjorde slaget til danskenes fordel.
En uke senere var det tyskernes tur til å angripe, og danskene ble drevet tilbake mot Dybbøl. Schleppegrell utmerket seg igjen, denne gang ved å oppholde fienden slik at hans overordnede fikk tid til å organisere et motangrep som kastet tyskerne tilbake. Schleppegrells opptreden i de to slagene ved Nybøl og Dybbøl vakte oppsikt og skaffet ham ry som en av hærens beste generaler. Året etter ledet han 3. brigade, ca. 5000 mann, i slagene ved Kolding og Fredericia. Igjen viste han seg som en dyktig og energisk leder. Ved effektivt å kombinere frontal- og flankeangrep lyktes han gang på gang i å drive fienden tilbake.
1850 fikk Schleppegrell kommandoen over en hel divisjon, mer enn 10 000 mann, som han ledet i krigens største slag ved Isted 25. juli. Han red hele tiden nær fronten for å kunne følge kampenes utvikling så godt som mulig. Men terrenget var uoversiktlig. En slesvig-holsteinsk styrke trengte ubemerket igjennom de danske linjene og gikk overraskende til angrep på byen Øvre Stolk bak Schleppegrells front. I den forvirrede kampen som fulgte, var Schleppegrell flere ganger på kloss hold av fienden og fikk til slutt en kule i hodet. Han døde neste dag på hospitalet i Flensborg.
Schleppegrell var en av de fremste krigerne Norge har fostret. Alle kilder enes om at han var i sitt rette element når kulene hvinte rundt ham på slagmarken. Men han var ikke bare en tapper kriger, han viste seg også som en dyktig og besluttsom general, en av de beste i den danske hær.