Finn Strømsted levde et kunstnerliv som både lyriker og billedkunstner. Han arbeidet hele sitt voksne liv med grafikk og maleri og holdt flere utstillinger, men det var som lyriker han nådde størst anerkjennelse. For venner og kjente var han en kunstnersjel, et musisk menneske, men ikke derfor harmonisk; en mann som utkjempet sin kanskje hardeste strid på livskunstens felt. Selv kalte han seg en samler og sammenlignet seg med Askeladden, den som finner uten å anstrenge seg for å søke. Mer ubeskjedent så han seg som “en krysning av Askeladden og Job” – en glad gutt og en plaget mann.
Strømsted levde sine første barneår i Harrisburg, Pennsylvania, men vokste opp på Snarøya og på Majorstuen i Oslo. Skolegangen ble avbrutt av skrantende helse og vanskelige forhold under okkupasjonen. Hans tvillingbror døde av tuberkulose i ung alder. Faren ble arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland. Finn arbeidet en tid på en fjellgård i Valdres og kom til krefter. Høsten 1944 var han med i en Milorg-gruppe i Østmarka, som ble angrepet av tyske soldater. Det ble skutt med skarpt, men Finn og flere av kameratene kom seg unna gjennom skogen. Etter to mislykkede forsøk kom han over til Sverige, der han tilbrakte den siste krigstiden med avbrutt rekruttskole, sykehusopphold og skolegang. Han fikk ingen fysiske mén av krigen, men regnet seg likevel som en krigsskadet person.
Fra 1947 var han elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole med Crix Dahl, Finn Faaborg og Torbjørn Lie-Jørgensen som lærere. Her traff han sin første hustru, tekstilkunstneren Bodil Cappelen. I studieårene foretok han flere ekspedisjoner til trakter som kom til å få betydning for hans orientering, særlig Finnmark og Telemark. Noe senere virket han et år som lærer i Kautokeino. Flere av hans bilder og dikt vitner om sterke inntrykk fra samisk kultur og dagligliv. Han redigerte også et utvalg samiske eventyr, Nakkul og Lainit (1970).
Strømsted tok jobb vekselvis som gartner, lærer, sjømann og hestepasser før han debuterte som lyriker 1956 med Angelicafløyten. Omtrent samtidig slo han seg ned i Kalvøysund ved Arendal, der han ble boende i en årrekke og til en viss grad drev naturalhusholdning. Noen av hans fineste bilder er abstraherte landskaper fra kysten av Sørlandet og Jæren. Diktsuiten Målen. En rullestensøy (1977) henter også sitt stoff fra hjemtraktene. Ellers er Vesterhavet og Nordkalotten viktige områder i hans dikteriske geografi. Det er en tydelig dragning etter noe opprinnelig, urmenneskelig, eller i hvert fall før-kapitalistisk, i Strømsteds diktning.
En av hans særegenheter som lyriker er den frie vekslingen mellom språkformer. Et sobert riksmål er hovedmålet, men flere dikt er skrevet på henholdsvis dialektpreget nynorsk, islandsk, svensk og til og med spansk. Motivkretsen er vid, men byen og industrisamfunnet er bare perifert til stede. Han besynger havet og den uberørte naturen, til å begynne med i nærmest nyromantiske tonelag, etter hvert mer nøkternt og med tiltakende økologisk bevissthet. Hans respekt for urfolkenes levesett rommer en fundamental, pessimistisk sivilisasjonskritikk.
Til sammen utgav Strømsted 15 diktsamlinger, medregnet Dikt i utvalg. Mange av bøkene er illustrert med hans egne tegninger og akvareller. Hans siste bok, En fugl har tent meg, kom 1995. Etter den tid mistet han gradvis synet og ble rammet av en rekke alderdomsplager, som til slutt gjorde ham avhengig av pleie. Det gav ham rikelig anledning til å tenke over sitt liv. Selvtilfreds var han aldri: “Jeg har jo skrevet noen bøker. Men dikt – de blir jo bare glemt.” Han døde i juli 2003.